UiT: – Universitetets samfunnsoppdrag er forhåpentlig å bidra til et bedre samfunn, det vil si både i tenkning og praksis! I stedet for å osje seg, bør aktørene starte en storoffensiv med å vise folket fagets verdi for samfunnet og ikke være seg selv godt nok, skriver professor i markedsføring av fisk, Torbjørn Trondsen, i en kommentar til saken på nett.
Les også: Opprør på UiT: – Kan være begynnelsen på slutten
Handler om formidling
Tirsdag denne uken ble det klart at en rekke studieprogrammer, deriblant bachelorgradene i filosofi, allmenn litteratur, arkeologi og flere språkfag, foreslås kuttet. Dette som følge av direktiver fra Kunnskapsdepartementet.
I likhet med forrige gang kutt ble foreslått, da den såkalte «øksekomiteen» ble nedsatt i 2011, vakte det strategiske utdanningsutvalgets liste harme i fagmiljøene som rammes. Kort tid etter at listen ble publisert, kom et svarbrev – da undertegnet av over 70 akademikere – hvor det uttrykkes sterk misnøye med forslagene, utdanningsutvalgets arbeid og universitetsledelsen.
Men ikke alle universitetsansatte deler brevsendernes syn. Trondsen er en av dem.
– Det jeg påpeker, er at det er profesjonen til universitetslærere å formidle kunnskap. Hvis de ikke klarer å formidle verdien av det de holder på med, at de ikke når fram med sitt budskap, da kommer ikke studentene. Det handler i tillegg om å gjøre det interessant for fremtidige arbeidsgivere å ansette studentene, sier professoren.
Les også: UiT-ledelsen svarer: – For mange studier med for få studenter
– Påtakelig stille
Selv jobber Trondsen med markedsføring av fisk.
– Min jobb er å formidle den teorien og kunnskapen ut, ikke bare til studenter, men også gjennom kronikker og foredrag. Det er rollen min som akademiker, sier han og fortsetter:
– Jeg synes det er påtakelig hvor få som tar del i den offentlige debatten av dem som nå uttrykker forferdelse over utvalgets forslag.
Professoren påpeker at akademikerne ved UiT har et landsdelsansvar.
– Vi skal ikke bare gå inn i en internasjonal kontekst, men skal også bidra til den lokale debatten og den regionale forståelsen. Det er den positive utfordringen til miljøene som nå rammes av kuttforslaget. De har et alvorlig problem over tid dersom de ikke har studenter. Det er en konkurranse om ressurser alle veier innad i universitetssytemet, og det er klart man tildeler ressurser til områdene hvor det er størst behov.
Les debattinnlegget: «UiT – en fremtidig pizzeria med liten meny?»
Humanioras krise
Professor i nordisk, Tove Bull, mener krisen i humaniora, som noen kaller fagenes situasjon i dag, er en følge av at markedstenkningen har overkjørt all annen tenkning.
– Jeg synes det er åpenbart at dette er viktige fag for et sivilsamfunn, for utdanning og i mange andre sammenhenger, men de har ingen umiddelbar instrumentell nytte. Det ligger dype samfunnsproblemer til grunn for det som skjer, og jeg synes det er leit at universitetet ikke klarer å løfte blikket til disse forholdene, sier professoren og fortsetter:
– Hvis en ikke kan tenke i kvalitative kategorier, men bare forholder seg til tall, så er vi fortapt. Et godt eksempel er flyktningsituasjonen i Europa. Det har en parallell fra andre verdenskrig, hvor jødene ble nektet innreise i Norge. Noe Norge senere har beklaget. Nå står Europa overfor folk i en tilsvarende rettssituasjon. Om ikke historikere og filosofer, som arbeider med slike problemstillinger, skal opplyse om det, så hvem?
– Men Trondsen etterlyser jo nettopp at humanistene hever røsten og tar større del i det offentlige ordskiftet.
– Trondsen har rett i at universitetsansatte bør bidra med formidling, og at de må legitimere virksomheten sin i samfunnet og for samfunnet, men dette handler i hovedsak om de økonomiske modellene vi er styrt etter.
– Sparker de som ligger nede
Bull viser til at studiepoeng, forskning og artikkelproduksjon til tidsskrifter er det som gir universitetene penger.
– Jeg er helt enig i at hvis en kun publiserer for interne menigheter, da har det liten verdi. Men det er den typen formidling systemet legger til rette for, og vi har jo forpliktelser overfor arbeidsgiver. Den typen formidling Trondsen etterlyser får ikke universitetet uttelling for. Jeg mener kritikken bør rettes mot dem som forvalter systemet, og ikke oss som blir skadeliggende som en følge av det; Trondsen sparker dem som ligger nede.
– Men har dere ikke et eget ansvar for å legitimere deres virksomhet i og for samfunnet, slik du sier?
– Det er klart vi er aktører, og at vi har forpliktelser, men strukturene motarbeider oss. Da jeg begynte å jobbe her, for mange, mange år siden, var nesten alt jeg skrev bestillingsverk, og de ble lest av flere hundre. Nå må alt rettes til bestemte tidsskrifter, gjerne på engelsk, for da får universitetet mer penger.
