– Ørene hans er små, men de stikker litt langt ut, sier Kristiansen, mannen bak suksessprogrammet «Øisteins blyant, til sitt lydhøre og bråkete publikum.

Sammen er de i gang med å tegne et tohåndsportrett av Jonathan Haugland (5).

– Tegninga lignet på meg

– Da er'n ferdig, erklærer Kristiansen når ørene er på plass.

– Nei! Håret!, roper publikum.

Desibelnivået får det til å lyse rødt på Folkehelseinstituttet.

– Er håret så viktig da? Jeg har greid meg uten hår i alle år, svarer Kristiansen.

Men ungene har selvfølgelig helt rett. Både hår, kropp og ikke minst hovedpersonen selv manglet.

– Vi kom hit for at han skulle tegne Storøye Blå, kosedyret mitt, sier Jonathan forklarende.

– Jeg synes tegninga han laget lignet på meg. Han tegnet fine briller, legger Jonathan til.

Sparebankuka

Det er tydelig at Kristiansens tilsynelatende enkle strek, inspirerer ungene til egen kunstnerisk utfoldelse og Jonathan er intet unntak.

– Hjemme har han en stor kiste med tegneutstyr, så det må vel kunne sies at han er en liten kunstnerspire, smiler Jonathans far, John-Fredrik Haugland (42).

Øisteins blyant er et populært innslag uansett hvor i landet han drar og denne gang var han i Tromsø i anledning Sparebank1 Nord-Norges Sparebankuke. Ikke bare kunne unger komme til Rødbanken for å knuse sparegrisene sine under kontrollerte forhold, men de fikk også et show med både boller, saft og ballonger. Det visste de yngste å sette pris på, men kanskje aller mest de voksne.

Selfie med helten

– Et slikt arrangement er jo perfekt på alle måter. Man lærer ungene å spare samtidig som at man gjør litt ekstra ut av det, sier Haugland.

Etter Øistens blyant-showet er over, så er det på tide med autografer og selfies. Stella Solvoll (6) fikk seg en selfie med helten sin.

– Jeg har en bok med ham, sier hun til iTromsø.

– Det er jo den vi bruker å tegne i, skyter pappa Brede Solvoll (41) inn.

– Jo, men du får jo vanligvis et ark ved siden av, sier Stella til pappa.

Med kunstgleden og spareiveren som ble lagt for dagen her i dag, er det liten grunn til å frykte for verken kunstnernes eller næringslivets vilkår i framtida.