Ikke fordi Trump vant valget for to dager siden.

Ikke fordi vidunderlige Leonard Cohen er død.

Ikke engang fordi lufta jeg puster inn i Hansjordnesbukta for tida er rein gift.

Jeg gråt av glede: Vår bispedømmerådsleder, Kai Krogh, fortalte i morges på NRK Troms at lørdag går kirka i pride-paraden i Tromsø. «Og la meg legge til», sa Krogh, «kjærligheten trenger ingen forsvar».

Noen av dere som leser kjenner kanskje min historie, den har tidvis vært i offentligheten. Kirka er en stor del av den, som prestedatter bodde jeg ved siden av den store hvite korskirka på Skjervøy.

Annenhver søndag tuslet vi bortover, over steinmuren og hørte pappa preike. Å være prestedatter var trygt, varmt og noen ganger utrolig kjedelig – prekenene kunne være ganske lange.

I mitt voksne liv har kirka vært som sommerfuglvinger i hodet, som varme bølger gjennom kroppen, som en brennende stein i magen og som stikkende spydspisser i hjertet. For på et tidspunkt ble kirka imot meg og min familie.

Da jeg fjorten år gammel fortalte pappa at jeg forelsket meg i jenter, var jeg vettskremt. Pappa kunne i teorien snu ryggen til meg. Klart han ikke gjorde det, pappa er vidunderlig klok. Han endra mening. Han bestemte seg for at kjærligheten trenger ingen forsvar.

Flere år senere velsignet pappa prest meg og min tidligere kone i kirka. Han sa at Guds hus har mange rom, og takket oss for at vi hadde vist han veien inn i et nytt av de. Jeg er så takknemlig for at jeg har en slik pappa som lot kirka ta imot meg den gang.

De fleste i kirka den gang mente dette var feil. Det var få av oss som hadde en slik prest i nærheten. Nå er det ikke lenger slik. Kirka har endra seg.

Det har vært en kamp. Mange av dere forstår ikke hvorfor jeg og mine venner i kirka orker å ta den. Det er vanskelig å forklare det kort. Det handler kanskje om at gudstrua, uansett hvor tvilende og vaklende den er, så ligger den der. Dypt inni meg.

Kirka er fellesskapet jeg skal få være en del av, med denne troa. Det handler om tradisjoner. Å få være en del av det jeg vokste opp og inn i. Jeg skal få lov å bli sett i kirka, med hele meg.

I dag forsto jeg hvorfor jeg tok kampen. Fordi ting kan endres. Folk kan velge å endre seg.

På kirkemøtet i april sto mennesker som tidligere hadde tordnet mot homofile og lesbiske på talerstolen, så oss rett i øynene og sa de hadde endret mening. Kirka må være åpen for alle, både de som er for og imot. Det er ukristelig å utestenge.

Da gråt jeg også. Og jeg innser nå at alle de redde tårene, skammen og de vonde følelsene, de skal nå ut gjennom gledestårer. De skal ut gjennom latter og glede, kjærlighet og takknemlighet.

Kirka skal nå i gang med en helingsprosess. Dette er første steg her nord. For pride-paraden er en fest, ei synliggjøring av et mangfold, en menneskelighet og en glede over hva vi har og hva vi kan være.

Den skal endelig Nord-Hålogaland bispedømme være med på. Kirka vår åpner seg nå og lar oss alle være en del av den.

Er det rart jeg gråt på vei til jobb i dag? Er det rart jeg danset, gråt og lo? Dette er en kamp vi har kjempet i mange år. Vi vant!

I morgen er det fest i gatene i Tromsø. Kirka er med på festen – jeg gleder meg og håper vi ses på Strandtorget lørdag klokka 13!

PS: Artikkelforfatteren er medlem av Nord-Hålogaland bispedømmeråd og kirkerådet, Den Norske Kirke.