LIV: Bjørn Sundquist var full av liv og observasjoner om liv under premieren av «Et hælvettes liv». Foto: Arthur Arnesen

LIV: Bjørn Sundquist var full av liv og observasjoner om liv under premieren av «Et hælvettes liv». Foto: Arthur Arnesen

Bjørn Sundquist feirer livet – og seg selv

Bjørn Sundquists «Et hælvettes liv» gjør et dypdykk i skuespillerens liv og virke.
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Vi blir tatt med i skuespillerens barndomsår i Hammerfest til tiden som utstøtt nordlending på teaterhøgskolen i Oslo, der Sundquist måtte snakke med adelig forfinet beste Oslo-vestdialekt – eller «norsk» som det ble kalt i Oslo.

Dette må ikke forveksles med stand-up, eller som noe rent humorshow, selv om humor er en stor del av forestillingen. Sundquist har derimot en teft for å gå fra vitser og moro, til å få øyeblikk senere forhekse salen med poesi.

Et plutselig øyeblikk av glede

Forestillingen har fått navnet «Et hælvettes liv», og det er mer enn nok galt i livet skal vi tro Sundquist. Mens han forbanner seg over all livets ugagn, som barndommens usikkerhet, fattige kår og lange dager som skuespiller – eller klimaendringer og verdens garanterte undergang, så er det egentlig gleden og de fine øyeblikkene Sundquist krydrer forestillinga med. Mellom alt galt har han funnet de fine øyeblikkene i livet, og han deler de mesterlig, med både latter, smil og alvor.

Oppvekst

Forestillingens høydepunkt er beskrivelsen av Sundquists oppvekst, hvor vi møter en ung Bjørn som egentlig vil hete Leif og møter jenter for første gang: «Etter å ha sendt meg noen straffende blikk gikk jentene til et ukjent sted, sikkert en plass nært himmelen». Med god stemmebruk og flotte tekster er det en fryd å komme innpå Sundquists liv.

Han har også en vakker hyllest til sine foreldre, med en norsk versjon av the Kinks «The days» – eller på norsk «Takk for dagan». Jeg aner ikke om det bare er talt rett fra hjertet, fantastisk teaterkunst eller begge deler. Rørende er det uansett.

Bursdagsfeiring

Undertittelen «Mitt liv som Bjørn» oppsummerer forestillinga godt. Det er en mimrende Sundquist som forteller historier og skrøner fra sitt eget liv alene på scenene. Han har med Gunnar Augland på trommer, og spiller selv gitar så ofte han har sjansen. Skuespillerveteranen er ikke blygere enn at han på et tidspunkt bruker vel et minutt på å gå gjennom et utdrag av CV-en sin som skuespiller. Tidvis føles det som om man er en «plus one» på Sundquists 60-årsfeiring, hvor hovedpersonen flerrer av seg Jimi Hendrix-riff på elgitar og feirer seg selv ved å gjøre alle tingene han har hatt lyst til å gjøre på en scene. Ingen andre enn Bjørn Sundquist kan for eksempel forsvare gitarsoloer i tide og utide midt i en forestilling. Men Bjørn gir faen. Han eier scenen.

«Et hælvettes liv» er full av undring, observasjoner og historier. Selv om det tidvis kan minne om en 60-årsdag – hvem kunne vel ikke tenkt seg å være med å feire Bjørn Sundquist?

Utforsk tema:
Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.