Smistad har siden slutten av 80-tallet gitt ut en rekke hefter om byen, byhistorien og tromsøfolk – alt på sitt særegne og muntre vis. At det skulle føre til at han etter nesten 50 år i Tromsø ble nominert til Årets tromsøværing, hadde han ikke trodd.

– Det er jo rent rørende, og ikke minst artig at noen synes jeg fortjener dette. Selv tror jeg at det er mange andre enn meg som fortjener det mer, men jeg synes selvfølgelig det er veldig hyggelig, sier Smistad.

Bygutt fra Narvik

Smistad flyttet til Tromsø for nesten 50 år siden – nærmere bestemt i 1967 – og han er ikke i tvil om hva som er «hjemme».

– Jeg pleier å si at jeg er en bygutt fra Narvik, hvis noen spør om jeg er ekte tromsøværing. Det er her jeg hører til, og det er her i byen jeg har barn, barnebarn og oldebarn. Nei, det er ingen tvil om at Tromsø er hjemme, sier Smistad.

De fleste kjenner Smistad som Nordlys-journalist, og selv om pensjonsalderen har slått inn, hviler ikke Smistad på laurbærene. Han skriver fortsatt, for både den ene og den andre.

– Akkurat nå holder jeg på med en sak som skal være med i mørketidsnummeret til gatemagasinet «Virkelig», og på si pusler jeg med det som kanskje blir et hefte til neste år. Jeg tror en del folk går av med pensjon uten å planlegge alderdommen, og det tror jeg ikke er positivt. Hardt arbeid har aldri tatt livet av noen, men det kan ensomhet gjøre. Det er viktig å ha noe å stå opp av senga for – utover å gå på kafé for å kose seg med marsipankake, sier Smistad.

Mye glede

Gjennom både artikler og hefter har Smistad gitt mye glede til tromsøfolk over mange år.

– Hvorfor tror du selv at du holder ei så høy stjerne hos andre tromsøværinger?

– Det var et vanskelig spørsmål. Jeg tror kanskje det kan komme av at jeg liker å snakke med alle jeg møter. Jeg synes alle mennesker er like gode, og de folkene som har gitt meg de største opplevelsene i livet er ikke nødvendigvis de som ligger helt i toppsjiktet i samfunnet, sier Smistad.