Selv om det meste har blitt enklere med årene, skal ingen hevde at farsrollen har blitt det. Kravene som stilles krever både sin mann og sin kvinne.

Oppfatningen av hva det vil si å være mann har endret seg med tiden. Likevel henger holdningene fortsatt noe igjen på dette området. Det fikk i alle fall NTG-lærer André Eide oppleve da han nylig annonserte at han hadde valgt å ta ut åtte måneder med foreldrepermisjon, eller pappaperm, som de fleste kaller det. Planen er å følge kona til universitetet og passe ungen mellom amming, slik at hun får gå på forelesning. «Flere har spurt om jeg har skifta kjønn eller fått pupper», fortalte han i et intervju med iTromsø torsdag.

At permisjonen blir lagt opp slik for at kjæresten skal få gjort ferdig tannlegestudiet, så ikke ut til å endre på oppfatningen – åtte måneders pappaperm blir rett og slett sett på som lite mandig. André Eide planlegger imidlertid å kompensere for det «softe» valget ved å også benytte tiden til hobbyen – å brygge øl.

Selv har jeg to ganger hatt foreldrepermisjon. Det eneste jeg fikk utrettet i perioden var å sove mye med «kid’n» på magen. Jeg plukket naivt fram en rekke litteraturklassikere jeg tenkte jeg skulle komme meg gjennom, men det ble med planene. Så lykke til med ølbryggingen, André.

Det går gjetord om 50-tallet, hvor barna ble bedt om å finne fram tøflene og avisen, og være stille når far kom sliten fra jobb, slik at han kunne hente seg inn etter å ha gaflet i seg den ferdiglagde middagen. I dag er eneste innhentinga du får den av ungen i barnehagen, før du i hui og hast lager middag, slik at eldstemann får mat i seg før du kjører ham på trening, en trening du til og med kan ende opp med å lede selv.

Faren min kjørte oss aldri til eller fra trening. Ikke var han på kampene heller, i likhet med alle andre fedre av hans generasjon. Ingen unger klagde av den grunn, og på trening kom vi oss likevel.

Det er en grunn til at man omtaler det med prefikset «de glade» 50-årene, mens ingen ville funnet på å slenge på en slik beskrivelse av tiåret vi er inne i nå. Jeg har også en mistanke om at det var fedrene fra den tiden som kom med karakteristikken, ikke barna eller mødrene.

Da jeg for fire år siden var på fotballkamp i England, ble det plutselig annonsert at kona til en på tribunen akkurat hadde født en velskapt gutt, og at alt sto bra til med dem. De mest moderne av oss humret over at det fortsatt var dem som levde på «gammelmåten», hvor kvinnene fødte uten mannen til stede. I Norge ville noe slikt vært utenkelig.

Da Ole Martin Årst i 2003 fikk sammenfall mellom konas fødsel og siste seriekamp borte på Lerkendal, valgte han fødestua. Dette til tross for at han var TILs toppscorer, og et tap ville ført til nedrykk for klubben. Mini Jakobsen og Ivar Hoff kritiserte valget til Årst. «Tenk om ungen får Nedrykk som mellomnavn. Nedrykkine», utbrøt Ivar Hoff syrlig. De fikk på pukkelen av seerne for det.

Jeg stiller meg imidlertid fortsatt spørsmålet om hva jeg selv ville gjort. Ville min tilstedeværelse ved senga være verdt de titalls millionene TIL hadde tapt ved nedrykk? Og når var det at det ble så livsviktig å ha mannen til stede under fødselen?

For ordens skyld kan det nevnes at Tromsø IL unngikk nedrykk på overtid, barnefødselen til tross, men episoden ble på mange vis første gang kravene til den moderne mannen kom i veien for kravene til sportslige resultater.

En av iTromsøs eldre ansatte kunne fortelle at da han ble født, ringte jordmora til Ølhallen for å gi faren den lykkelige beskjeden. Han kom etter sigende heller ikke tidligere hjem enn normalt. Hvorfor skulle han egentlig det? Kona hadde da masse fagfolk rundt seg, og de hadde jo sagt at alt hadde gått bra.

Man fnyser gjerne av slikt i dag, men etter å ha overvært to fødsler, kan jeg virkelig ikke se hvilken nytte jeg hadde. Kona syntes bare det var irriterende å høre meg si: «Pust, pust», jordmora mente jeg gikk i veien og da vi oppsummerte mitt bidrag i prosessen, innrømmet selv «gravinnen» at det hadde vært null.

Å ha en panikkslagen idiot til stede under fødselen er nærmest uansvarlig. Jeg har virkelig ikke peiling på bil, så hvorfor skulle jeg plutselig bli bedt om selv å skifte forgasseren, for å si det sånn. Nei, jordmødre, leger og sykepleiere kan faget. Det er absolutt ingen grunn til å hente inn en fødselshjelper fra gata.

Absurditeten toppet seg da jeg etter seks timers udugelighet ble bedt om å klippe navlestrengen. Hvorfor i all verden skulle dette ærefulle oppdraget tilfalle meg?

Vel, vel, tenkte jeg, og tok på meg ordførerminen i det jeg løftet saksa. «Herved erklærer jeg mine sorgløse dager for over».