Fra årsskiftet skilles kirke og stat: – 2017 blir et krevende år

Biskop Olav Øygard gleder seg over at Den norske kirke fristilles fra staten 1. januar, men er ikke like begeistret for at minst ti prestestillinger i bispedømmet må stå ledige i 2017 på grunn av pengemangel.

fornøyd: Biskop Olav Øygard er fornøyd med at han og prestene får ny arbeidsgiver når kirka fristilles fra staten fra årsskiftet. Her er Øygard i kapellet i kjelleren til Bispegården hvor krybba er funnet fram i anledning advent.Foto: Tom Benjaminsen / iTromsø

kirken i tall
  • Ved utgangen av 2015 var det 3,8 millioner medlemmer i Den norske kirke. Dette utgjorde 73 prosent av befolkningen – ett prosentpoeng lavere enn i 2014
  • 1. januar 2016 var det 11 bispedømmer, 101 prostier, 418 fellesråd og 1.215 menigheter i Den norske kirke. Av menighetene var det 1.205 geografiske sogn, 8 kategorialmenigheter (Døves menigheter og Saemien Åålmege), samt en valgmenighet og menigheten på Svalbard
  • Ifølge Kirkebyggdatabasen er det 1.625 kirker tilhørende Den norske kirke
  • I 2015 var det ansatt 1.282 prester, 12 biskoper og 264 ansatte i bispedømmerådene og de sentralkirkelige råd. I tillegg kommer om lag 6.000 ansatte i fellesrådene
  • Kilde: kirken.no
nyheter

Fra 1. januar 2017 overføres myndighet og arbeidsoppgaver fra staten til kirken. Det betyr at rundt 1.600 prester og andre kirkelige medarbeidere i Norge som i dag er statsansatte, får Den norske kirke som arbeidsgiver. Samtidig blir Den norske kirke et selvstendig rettssubjekt.

Like rettigheter

Det er en reform biskop Olav Øygard (60) i Nord-Hålogaland bispedømme hilser velkommen av to grunner.

KIRKA FRISTILLES: Biskop Olav Øygard (60) i Nord-Hålogaland bispedømme mener det er både viktig og riktig at Den norske kirke fristilles fra staten.Foto: Tom Benjaminsen / iTromsø

– Jeg er av dem som mener det er viktig. For det første blir Den norske kirke herre i eget hus og får bestemme hvem som skal være prost og biskop. Det andre er at det ene trossamfunnet ikke skal være prioritert fremfor det andre. Alle trossamfunn får like rettigheter.

I 2008 inngikk alle partiene på Stortinget en avtale om det fremtidige forholdet mellom stat og kirke. Det innebar at regjeringen skulle legge fram en stortingsmelding med tanke på løsere bånd mellom kirke og stat.

Et gammelt ønske

I 2012 vedtok Stortinget med 162 mot tre stemmer å endre Grunnloven slik at Den norske kirke fristilles fra staten, samtidig som alle tro- og livssynssamfunn i Norge likestilles. Kirkeloven endres slik at kirkelige organer fra nå av skal utnevne proster og biskoper.

– Siden jeg var student i 1981, har jeg prinsipielt ønsket at kirke og stat var skilt. Utviklingen har gått i denne retning i mange år. Det er bra at det har vært en langsom utvikling, og det er mye uavklart ennå. Jeg er spent på økonomien, og hvordan den offentlige finansieringen blir fremover, sier Olav Øygard.

I hans bispedømme vil rundt 90 prester og 15 administrativt ansatte få ny arbeidsgiver fra årsskiftet. I stedet for at Kulturdepartementet sender millionstøtten til bispedømmene, er det Kirkerådet som i fremtiden får den oppgaven.

Prestene må telle timer

Selv om biskopen hilser kirkereformen velkommen, er det dystre økonomiske skyer i horisonten neste år.

– Vi går inn i et spesielt år for Nord-Hålogaland bispedømme som blir veldig krevende. Vi må la minst ti stillinger være ubesatte i 2017 fordi utgiftene ikke står i stil med inntektene, forklarer Øygard.

Noe av årsaken til den økonomiske miseren henger sammen med at prestene fra 1. januar 2016 måtte begynne å telle arbeidstimer, etter at de fikk 35,5 timers arbeidsuke, og at boplikten for prestene forsvant. Nå må overforbruket tas inn ved å kutte i kirkens aktiviteter.

– De får høyere betaling på "røddagene". Prestene har fått et lønnstilskudd som kompensasjon for bortfall av boplikten. Alt dette har blitt dyrere for oss enn vi og departementet trodde.

Preste-rokeringer

Biskop Olav Øygard legger ikke skjul på at de blir nødt til å foreta tøffe valg i 2017.

– Det blir en krevende øvelse, og det handler om prioriteringer. Vi må kanskje rokere på prestene for å få kabalen til å gå opp, for eksempel at de må jobbe i nabobygda også. Det vil merkes i byene også. Det er ikke sikkert det blir gudstjenester i alle kirkene hver søndag, men at vi kan bli nødt til å avlyse noen gudstjenester, slik som vi er vant til å gjøre om sommeren.