Det er usynlige, de er irritasjonsmomenter, de er objekter for medlidenhet, de er mødre og fedre, de er reisende. Men mest av alt er de mennesker, de òg.

En pause fra virkeligheten

Corina Iamandica er 24 år, har to døtre – Nicoletta (8) og Melissa (4), bor i Romania, men har siden 2010 reist utallige ganger til Tromsø ... For å tigge.

I tre måneder, i regn, snø og kuldegrader, har hun hver dag sittet i Storgata med en pappkopp foran seg.

I starten av desember fikk hun dog et avbrekk fra tiggerlivet. Hun ble ansatt som medarbeider under Radvent. Hvor hun jobbet iherdig i fem dager inne i varmen på Rådstua.

Fotograf Ronald Johansen og jeg møtte Corina like etter siste arbeidsdag var over. Da satt hun igjen på sin faste plass utenfor apotek 1, like overfor Solid.

Mens Ronald fotograferer, strømmer folkemengden forbi. Ikke en person kaster så mye som et blikk på Corina.

– Mange ber meg reise tilbake dit hvor jeg kom fra, sier Corina. Hun smiler, men smilet når ikke de sorgtunge øynene.

En enkel drøm

Da vi møtte 24-åringen, for å snakke om tiden sammen med gjengen bak Radvent, forsøkte Corina å røyse seg opp for å hilse på oss, men ankelen hennes ga etter og hun gikk rett i bakken igjen. Hun hadde sittet stille for lenge. Hun masserer ankelen og beklager seg, igjen og igjen.

Til slutt kommer hun seg på beina.

Vi søker ly fra ruskeværet på Radvent-kontoret, hvor vi snakker om Corinas opplevelser som tigger, om hennes fortid og fremtid. Og om drømmene hennes.

Sistnevnte var beskjedne. Alt hun ønsket seg var en jobb og en normal hverdag for familien og seg selv.

Å bli sett

For tobarnsmoren er et snilt ord, en matbit eller en ordinær samtale like mye verdt som 20-kroningene i koppen.

Corinas ellers triste øyne lyste opp da hun fortalte om hvordan Tromsø-forfatteren Henrik Broberg hadde slått av en samtale med henne på biblioteket. Hun hadde dratt dit for å få varmen i seg.

Broberg spurte henne hvorfor hun tigget, hvem hun var, og hva hun gjorde for å ha det morsomt når hun ikke satt med koppen sin i Storgata. Han behandlet henne som et hvilket som helst annet menneske.

De har siden blitt gode venner, og hun inviteres ofte på middag hos forfatteren og familien hans, forteller hun.

Overflodens slør

Det var gjennom Broberg at 24-åringen fikk jobben hos Radvent.

Corina har både forut for Radvent-jobben, og etter, forsøkt å skaffe seg lønnet arbeid i Norge. Som rumener, har hun i likhet med andre EU-borgere, rett til arbeid gjennom EØS-avtalen.

Fra Radvent-ledelsen høstet hun lovord. Hun var hardtarbeidende og sto på døgnet rundt. Selv om språket var ei utfordring, hadde hun en enorm evne til å forstå hva som trengtes å gjøres, sa de.

Men når man kommer fra en fattig familie, ikke hadde råd til å fullføre skolegangen og heller ikke snakker språket godt, da blir jobbjakten raskt utfordrende.

Hun har imidlertid ikke gitt opp drømmen sin. Hun vil fortsette å søke jobber og forsøke å lære seg språket. Hun vil skape en fremtid for seg og sine.

Reiste tilbake til Romania

Corina reiste 6. desember tilbake til Romania for å tilbringe høytiden sammen med familien sin. I januar venter igjen Storgata og de kalde skuldrene.

Det er fort gjort å trekke på skuldrene og ta vår egen overflod for gitt, men i møtet med mennesker som Corina minnes jeg stadig på at vi ikke har råd til å glemme dem som drømmer om hverdagen din og min. Særlig gjør det inntrykk å høre hva enkelte får seg til å si til 24-åringen. Hvor kommer denne forakten fra?

Økonomisk usikkerhet råder, det politiske klimaet er tilspisset og kynismen brer om seg som en følge, men glem nå ikke mennesket. Fattigdom diskriminerer ikke, og det bør heller ikke vi.