I høst kom Chippendales til Tromsø for å spille på Kulturhuset. Verdens mest kjente strippegruppe skulle forføre byens kvinner, og kulturhussjefen kunne slå seg på brystet og skryte av utsolgte show. «Chippendales er kulturarv!» fortalte han stolt i avisa.
LES SAKEN: «Ti trange tangatruser»
Hysteri
En eller annen lur redaktør i avisa fant ut at showet skulle anmeldes, og avisas utsending ble meg.
Jeg hadde aldri før vært på strippeshow, og var ikke forberedt på nærkontakt med 100 kilo rå, amerikansk muskelmasse.
I to fulle timer satt jeg i en sal fylt av 400 hysteriske kvinner, ruset på østrogen og hvitvin. Musikken på strippeshowet ble overdøvet av de dyriske gledeshylene fra kvinnene.
Kvinner som kjempet om å bli en av de utvalgte som fikk bli med opp på scenen for å bli tørrjukket av amerikanerne i babyolje.
«På oppdrag om håp og knekkebrød i Tromsø fengsel»
Eksistensiell krise
"Hva fanden gjør jeg i salen på et strippeshow", tenkte jeg plutselig. Var det hit en bachelorgrad i statsvitenskap, sånn passe gode karakterer og en drøm om å leve av kritisk journalistikk hadde tatt meg? Plutselig opplevde jeg en eksistensiell krise, som ble forsterket da en kvinne ropte «show oss kukan» og sølte hvitvin på sin peneste og korteste kjole.
Det var bare å ta seg sammen. Jeg hadde en anmeldelse å levere. Noe annet gikk ikke, kom jeg tomhendt fra showet ville jo folk tro jeg var der for nytelsens skyld.
Fotografen rømte
Fotografen vår som ble med på arrangementet, 18 år gamle Daniel Lilleeng, klarte ikke å holde ut i mer enn en time, før han rømte ut bakveien. Det var i god tid før showets "høydepunkt". Derfor finnes det – så vidt meg bekjent – ingen bilder av den syndefulle udåden som skulle utspille seg på fanget mitt. Hadde det eksistert fotobevis ville jeg aldri få høre slutten på det, verken i redaksjonen eller i sosiale lag. Jeg måtte nok trolig emigrert til et land langt borte, for eksempel Honduras, for å ta opp tråden som lokaljournalist der, i håp at min mørke fortid som profesjonelt klientell på herrestrippeshow aldri ville blitt avdekket.
«Mennesket bak de triste øynene og pappkoppen»
Afrikanske Herkules
Chippendales avsluttet showet i det som best kan beskrives som en «lap-dance-orgie» hvor stripperne sprang ut for å temme publikums lyster gjennom lidenskapelig «lapdance». Ti menn skulle rekke over 400 kvinner, eller så mange de klarte på tre minutt. Ingen uambisiøs oppgave, men den største av stripperne, som best kan beskrives som en Herkules med rastafletter, hadde andre planer. Han hadde fått nok kvinner for en kveld og øynet den eneste mannen på showet, bakerst i salen. Meg, altså. Han sprang målrettet forbi stolradene, hoppet opp trappen tre steg av gangen med blikket festet i meg lik en løve klar til å sette kloa i en gaselle.
Jeg tok opp blokka og begynte å skrible for å signalisere at jeg var der på jobb, og følgelig ikke ville ha noen lapdance. Afrikanske Herkules hadde ikke tenkt å la seg stoppe av et så billig triks. Han rev fra meg blokka, kastet den på bakken før han skrevet over meg. Han tok til å riste kjønnsorganene fram og tilbake foran nesen min som en pendel, pakket inn i en liten mørkerød silkepose. Kvinnen til venstre for meg stirret på meg og stripperen, grønn av misunnelse. Men stripperen enset henne ikke. Han hadde isteden kjønnsorganet hypnotisk svingende foran ansiktet mitt og øynene intenst boret i meg.
Overdrivelse?
Jeg har i ettertid blitt spurt om ikke skildringen over, som jeg også beskrev i anmeldelsen, var en overdrivelse. Det kan jeg på det mest bestemte avvise. Jeg fikk en av favorittskjortene mine tilgriset av babyolje og svette som bevis. Det kunne heldigvis vaskes bort. Det er mer enn hva jeg kan si om bildene som til evig tid vil være brent fast på netthinnen min.