Natt til 1. juledag sovnet Holger Reidar Raste (født 14. februar 1931) inn på Tromsøysund sykehjem. Et til tider meget aktivt samfunnsmenneske, i avisens redaksjon, en rekke organisasjoner og politiske partier, forlot rolig denne vår verden. Det tør sies at Holgers bidrag til diverse lokalsamfunn overgikk de fleste. Uredd sto han fram og frontet de svake, det være seg folkets-, de eldres- eller samefolkets vilkår.

Om politiske opponenter manglet etisk- og historisk ballast i aktuelle saker, ga han klar beskjed om hvor landet lå. Det er ikke mange årene siden han ble omtalt som pitbullterrieren i Frp, eller den største kverulanten i Byrunden. Derfra til å motta uforbeholden ros som Tromsøs Mor Teresa, og at Tromsø burde være stolt over en slik talsmann for de svake i samfunnet. De som kjente Holger, går nok god for det sistnevnte.

I 2005 oppsto et eldreopprør i Tromsø – og hvem førte an i det? Holger, selvfølgelig. Som ordstyrer i et politisk møte tidlig på høsten, oppnådde han bred støtte fra alle politiske partier, om å bygge et nytt sykehjem.

Da det var gjort, kjempet han videre – i lang tid, for bedre mat på eldrehjemmene. Da en bedrift produserte servietter som det norske flagg, gikk han ut og påkalte blasfemi. Varene ble fjernet fra butikkhyllene – enn så lenge. Den gang var det trolig mer offiseren, enn politikeren, som gikk til aksjon. Ingen skulle tørke seg rundt munnen med nasjonens flagg.

Etter en fortid i Hæren, sto det kaptein Holger R. Raste i telefonkatalogen i mange år.

Hans politiske karriere startet i Helgøy kommune, for Venstre. Etter kommunesammenslåingen i 1964 ble det Karlsøy.

Som representant for Venstre, ble han også nært bekjent med redaksjonsledelsen i Venstre-avisa «Tromsø», Oscar, Sverre og Kjell Larsen. Holger ble frilansjournalist litt utpå 50-tallet, og leverte stadig vekk manus og filmer fra øyriket i nord. Etter perioden i Forsvaret, ble han ansatt som sosialsjef i Karlsøy kommune – fortsatt som møtende politiker i kommunestyret.

Han var også sosialsjef da han påkalte nasjonal oppmerksomhet. I 1972 var barneoppdragelse løftet på dagsorden, med bestemmelser om at barn ikke skulle rises – forbudt ved lov.

Holger hadde oppdratt en stor barneflokk, og hadde ingen forståelse for en slik inngripen. Det var muligens gjennom hans velkjente spalte i avisa, «Fjelljo» at han løftet saken til offentlig debatt. Det startet lokalt, men tok seg raskt opp til nasjonalt nivå. NRK slo til med direktesendt TV-debatt, med en rakrygget Holger Raste i front, mot blant andre barnepsykolog Målfrid Grude Flekkøy.

Hvor han sto politisk etter Venstre-opprøret på Røros, er litt usikkert. Det var fortsatt Venstre og Det Liberale Folkepartiet å velge mellom. Det er de som mener han havnet i Senterpartiet, uten at det er bekreftet. For å fullføre partirekken, var han også i Solidaritet, sammen med Simon Strøm – og til slutt Fremskrittspartiet. Innimellom der kan han også ha vært innom Høyre – i søken på en politisk plattform.

Mens han ennå satt som sosialsjef i Karlsøy, følte han presset av å bære for mange hatter, både i politikk og annet samfunnsliv. Lysten, og evnen til å skrive, førte ham derfor inn i journalistikken.

Problemet har vært å tidfeste når, uten avisas gamle protokoller og administrasjon. Spørsmålet har vært på rundgang blant tidligere- og nåværende journalister. Problemet var at Holger ustanselig kom og gikk før fast ansettelse. Det forledet flere til å tro at det var i 1975–1976. Skjæringspunktet endte rundt 1980 – helst like etter – uten at det gjorde særlig forskjell.

Redaksjonen fikk en selvgående journalist, som kunne legge på bordet egne saker og ideer på morgenmøtet. Jan Baalsrud fikk en grundig dekning i 1987, av Holger R. Raste og fotograf Ronald Johansen. Det var på den første Baalsrudmarsjen, at de to fikk hovedpersonen – for første gang, å vise hvor han skar av tærne, under flukten fra tyskerne.

Journalist Holger R. Raste sto senere brått sentralt, da han som normalt fulgte selfangstskutenes hjemkomst. Han ble ikke mindre interessert, da «Harmoni»s selfangstinspektør, Odd Lindberg, fortalte om kritikkverdig avliving av sel.

Tidligere redaksjonssjef, Carl-Erik Grimstad, senere soussjef ved Det kongelige slott, tok regien i rapportens innhold, og ga Holger beskjed om hva som skulle skrives. Det endte med den såkalte Selfangstsaken i juli 1988, da mannskapet reiste injuriesak, og fikk medhold. En del påstander i rapporten ble kjent døde og maktesløse.

Det var da andre fangstfolk ringte inn og fortalte, at å flå sel som ikke var død, var helt normalt.

Saken gikk til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, som slo fast at pressen uansett må ha rett til å referere fra offentlige rapporter, uten å etterprøve påstandene. Den norske stat ble dømt til å betale avisen en erstatning nær på 760.000 kroner. I februar 2011, umiddelbart etter 80-årsdagen, sto Holger overfor et annet dilemma.

Da Frp i Tromsø gikk imot forvaltningsområdet for samisk språk og skilting i byen, tok han bladet fra munnen – mot eget parti. Han var skremt over at partiet ville legge ned hele prosessen.

Han fikk Frp-senior med på et vedtak for samisk skilting, deretter forlangte han folkeavstemning i språkstriden, og slo til mot anonyme innlegg i pressen. Etter hans mening var det den samme terroren, som for mange år siden. Da ble samiske barn – inklusive ham selv, tvunget til å fornekte sitt eget språk. Gjennom et nær på 86 år langt liv, viste Holger med all tydelighet, at han var gjort av hel ved, i alt han frontet. Han og fru Laila var dessuten alltid på farten i bilen.

Sønnen, Roar Raste, kan fortelle at moren var frisk og oppegående til for noen få år siden. Hun var på vei over gulvet hjemme da kroppen sa stopp. Hun avled i armene på ektemannen. Etter et 60-årig ekteskap, kom tapet av ektemake som et dypt sjokk. Ifølge Roar slo han bokstavelig talt av bryteren. Bilen ble aldri rørt siden.

Det er med ærbødighet, vi lyser fred over Holger Reidar Rastes minne.