Dokumentarfilmen følger Bjørne Kvernmo og hans mannskap på det som kan være deres siste sesong med selfangst. Kvernmo, som av sin styrmann blir beskrevet som «ganske så jævla spesiell», er en av de i Norge med mest erfaring og kunnskap om selfangst.

Onsdag ble det holdt et åpent møte på Polarmuseet arrangert av Arktisk Forening, hvor regissørene og Kvernmo snakket om filmen.

– Vi hadde ingen erfaring med selfangst, så vi måtte jo lære en alt fra scratch. Vi lærte oss blant annet å flå sel, og det er jo kunnskap vi kunne tenkt oss å ta med oss videre, sier Ottersen.

Orkan

Under møtet ble det vist klipp fra filmen, blant annet en stor orkan. Det ble likevel ingen klaging ombord.

LES REPORTASJEN FRA SELFANGSTTUREN

– Jeg sa til damene at sjøsjuka er kun mental. Den sitter i hauet. Hvis man sutrer og legger seg nedpå, så blir man syk. Hvis man derimot står i det, så klarer man seg, sier det erfarne skipperen.

Det kan Mortensen bekrefte.

– Vi hadde ikke tid til å være sjøsyk. Å få filmet og dokumentert alt som skjedde var viktigere enn å være dårlig, sier hun, mens hun får anerkjennende nikk fra Kvernmo.

Slutt på selfangst

For hundre år siden var det rundt 200 båter i Norge som drev selfangst hver sesong. I fjor var det kun én, og kapteinen tviler på at det blir flere turer. Det betyr at et over hundre år langt kapittel kan være over.

– Uten statsstøtte så er det ikke bærekraftig. Vi har gått en million i minus på den siste turen. Men regninga kommer først etterpå, og det går nå på et vis, sier han.

Mangel på statsstøtte er likevel kun en av utfordringene fangstmennene må forholde seg til.

– Isen smelter. Det gjør at strømmen i havet trekker isen og selene mye raskere mot iskanten. Svakere og mindre is gjør også at langt færre seler overlever. På bare de tre siste årene er vestisen nesten blitt helt borte.

Greenpeace-gråt

Filmen som følger den to måneder lange fangstturen har allerede hatt internasjonal premiere under International Documentary Film Festival Amsterdam (IDFA).

– Amsterdam er jo «Greenpeace»- og veganer-hovedstaden. Likevel så vi at folk satt og gråt når lyset kom på i salen etter filmen var over, men ikke fordi publikum hadde sett seler som ble slaktet. Det var fordi de synes det var så trist at Bjørne og mannskapet hans mistet kulturen sin, sier Ottersen.

I dag tillater ikke EU salg av selkjøtt. Likevel smuglet filmskaperne med seg selbiff til England da de skulle promotere filmen der.

– Og hva skjedde? To uker etterpå ble det Brexit! Britene vil ha selkjøtt, sier Mortensen til latter fra publikum.

TIFF-regissørene har brukt mye tid og ressurser på å promotere filmen internasjonalt, og nå har de et fokus på det norske markedet.

– Det er gøy at filmen nå skal vises på TIFF. Og for dem som ikke får med seg forestillingen så er det bare å holde tårene tilbake, for den kommer på kino i februar eller mars. Deretter skal vi reise rundt i landet og vise den, sier Mortensen.