Årene går så usigelig fort. I alle fall for de som har bikket 50 – og for ikke å si 60 og 70 år. Det er tilnærmet den samme følelsen som vi hadde i guttedagene når vi på vinteren lagde hopp med sprett. Himmelsprett. Vi fauk til himmels. Med flaksende armer og krumme bein. Nå er jo den tolkningen av himmelsprett - noe annerledes enn den som vokser seg frem i takt med alderen. Men den gir uansett en viss formening om hva som ligger foran oss. Vi som er blitt godt voksne. Himmelsprett er også en noe mer behagelig tanke på utgangen, enn den vi får hvis vi må ”sale opp” for et utforrenn mot et upopulært stoppested. Ofte benevnt som et sted med en noe ubehagelig høy temperatur. Og et noe tøft vertskap.

Vel, vel nok om det. Hver alder sin sjarm, og alder er bare et tall. I alle fall sies det så, men jeg er rimelig skeptisk til det utsagnet. Det kommer ofte som en trøst. Fra yngre.

Det som har dominert nyhetsbildet i året 2016 er all terror, vold, krig og drap som skjer i verden, og som synes å ha en hurtigvoksende smitteeffekt. Meningsløse drap skjer i økende grad over hele kloden. Men i enkelte områder og land, er det helt forferdelige tragedier som utspiller seg. Vi mennesker er på alle måter klodens mest skremmende, barbariske, ondskapsfulle, uberegnelige og egoistiske vesen. I alle fall er det mange som er slik.

Men da er det virkelig godt å oppleve at ikke alle er slik. Det er mange som har omtanke for andre. De som tar vare på medmennesker som trenger støtte og hjelp, gir av seg selv slik at de som ellers ville ha fått en rimelig grå, tung og isolert tilværelse, får en positivt og hyggelig opplevelse i en ellers traurig hverdag. Den omtanken skjer over alt, også i vår sjarmerende by.

Ta Knut Wilhelmsen – en person som over år har gitt av egen tid og pengebok til de i Tromsø som lever noe utenfor A4-livet. Nylig betalte han av egen lomme for en betydelig oppgradering av diverse rom i bygget til Kirkens Bymisjon. Toaletter, dusj og rom for å få vasket klær ble oppgradert. For som Knut sier: «Det er viktig for alle å ha en mulighet, og et tilbud for å holde på verdighet. Folk er folk». Knut, som ellers er rimelig god til å kommunisere ut egne meninger og engasjement, går i sin giversjenerøsitet meget stille i oppmerksomhetsdøra.

Kirkens Bymisjon - med Anne K Sogge i spissen, er en evighetsmaskin i å gi en bedre hverdag til de mange i byen som trenger det. Og det er mange andre rause personer i Tromsø – personer som ikke ønsker oppmerksomhet. De er fornøyde med å kjenne på gleden i å hjelpe andre. Uten slike mennesker ville samfunnet vært betydelig fattigere og gråere.

2017 er valgår. Så du og jeg kan ”glede” oss til alle de politiske debatter som kommer. Debatter som så si i sin helhet kommer til å synliggjøre at de aller fleste av dagens politikere er mer opptatt av å rakke ned på motpartens politikk og politikere, enn å informere – og å selge eget partis program. En dyktig selger vet at det alltid virker mot sin hensikt å rakke ned på konkurrenters produkt. Det skaper liten tillitt og troverdighet.

Men den konklusjonen er som å skvette vann på politikergåsa. Det preller av. I debatt etter debatt durer de i vei ved med samme strategi. Henge ut andre politikere og partier. Og du og æ får mindre og mindre tillit til de selverklærte ufeilbare politikere. Bare så synd at de ikke finnes.

Politisk sett så virket 2016 å være et år der vi i økende grad fikk synliggjort at dagens politiske makt på mange områder synes å fjerne seg mer og mer fra grasrota. Du og jeg, som er deres arbeidsgivere og premissgivere, kan stundom virke som ei plagsom linselus for dem.

Det gjelder spesielt blant politikere i posisjon. Ikke så mye de i opposisjon. De har valgt den strategien at det beste er å jatte med deg og meg. I håp om at vi vil se i nåde til dem når valgene kommer.

Den politiske elite som er i posisjon synes å ha en noe tilbakelent holdning til de situasjoner du og æ vil ha løst på en annen måte. Vår måte. De kan stundom virke lite handlingskraftig og løsningsorientert. Det kan få oss til å lure på hvem det er som bestemmer? Byråkratiet, eller politikere som sitter med handa på rattet? Kanskje det er et samspill, slik at det for deg og meg, er ett fett hvem vi tar opp vårt behov for offentlig engasjement med? Svaret blir det samme: Vi taper. Men så er det kanskje slik at vi taper fortjent - og at det er en offentlig begrunnelse og grunn for at byråkrati og politikere spiller på lag? Og vi har muligens urealistiske forventninger for at løsninger skal blåse vår vei? Kanskje er du og jeg for kravstor og lite kompetent til å vurdere saker vi selv står midt oppe i? Det er vanskelig å være objektiv. Følelsen vinner som oftest over fakta når beslutningen skal tas. Og faktaorientert er det offentlige. Det skal de ha. Men kanskje ikke like flink og kjapp til å følge deg og meg opp. Få oss til å føle oss som viktige beboere av Tromsø by.

I Norge har ingen parti flertall. Det vil si at partier må styre sammen med andre – og da blir det slik at det er et stort parti som leder den gjengen som styrer landet, kommuner og fylker. De andre samarbeidspartnere er partier som for det meste vaker rett over sperregrensa. Avgjørelser, prioriteringer og styringsstabilitet blir dermed ofte lite forutsigbare - og kostbare. Så kan vi lure på hvorfor ikke Ap og Høyre slår seg sammen for å styre landet? Forskjellen i politikk er vel ikke all verdens lengre? Og samarbeid vil sannsynligvis kunne føre til en mer forutsigbar politikk. Både i kostnadsbruk, strategi og handlinger.

Problemet med et slikt samarbeid vil kanskje være at noen av de store i Ap og Høyre må gå noen trinn ned på maktstigen. Eller dele trinnet med likesinnete maktmennesker - i det andre partiet. Makt er en sterk vanedannende tilstand. Så du og jeg kan lure på om det å gi slipp på makten kan være vanskeligere for maktmennesker enn å gå for fordelen samfunnet vil få med en mer forutsigbar politikk?

Kanskje du og jeg skulle invitere politikere og byråkrater med på en god gammeldags himmelsprett? Vi kan lage hoppet. Det vil gi luftige svev med god oversikt over Tromsø sine behov og utfordringer. Og hullene som oppstår når de lander er bagateller. Det vil ikke merkes i mengden av hull som vi daglig ser og humper i- når vi kjører rundt i byens gater.

Eller hurr?

Bilde: