Mange har kanskje ikke lagt merke til det, men Breivika varmesentral er slokket og det kommer ikke lenger røyk fra pipene ved UNN. Det innvarsler en ny tid for energigjenvinning i Tromsø.
Det er det nye avfallsforbrenningsanlegget på Skattøra som nå forsyner Universitetssykehuset Nord-Norge, universitetet, Jekta, brannstasjonen, Fylkeshuset, skoler og barnehager med varme.
Vil brenne 4.100 tonn farlig avfall
Lokalprodusert energi
– Nå kan vi levere avfallsvarme helt fram til Storgatbakken, og etter noen modifiseringer er det bare et tidsspørsmål før vi leverer helt til Strandkanten, sier daglig leder i Kvitebjørn Varme, Trude Ørpetvedt.
De har inngått avtale med 125 sluttbrukere og 50 nye vil knytte seg til fjernvarmen om kort tid. Etter at kilometer på kilometer med grøfter er gravd og fjernvarmerør lagt ned de siste par årene, kan restavfallet fra Remiks' anlegg omsider omgjøres til energi lokalt. På Skattøra, vegg i vegg med Remiks, har Kvitebjørn Varme bygd et moderne energigjenvinningsanlegg med kapasitet til å brenne byens restavfall, og mere til. Et transportbånd sender restavfallet fra Remiks til Kvitebjørn.
Brenner for fjernvarme
Verdifullt avfall
– Vi har fått et veldig godt anlegg, tilpasset lokale forhold. Det som er bra er at vi har to separate produksjonslinjer og system. Det betyr at vi kan holde driften kontinuerlig i gang dersom vi får driftsstans eller må vedlikeholde det ene anlegget, sier Ørpetvedt.
Dermed er en årelang, forurensende transport av restavfallet historie. Dette er noe som gleder direktøren på Remiks.
– Det er viktig å få fram at avfallet har en verdi. Nå har vi kortreist avfall som kan utnyttes til byens beste. Vi slipper fordyrende transport, og endelig får vi leveranse av fjernvarme i Tromsø. Det er ingen tvil, dette er et steg videre for energiutnyttelse av avfall, sier Remiks-direktør, Bård Jørgensen.
Tatt sin tid
I februar 1967 vedtok Tromsø kommunestyre i sak nr. 30 ny renovasjonsordning i Tromsø. Dette omhandlet overgang til søppelstativ med sekker og etablering av forbrenningsanlegg.
I vedtakets punkt 2 heter det: "Spørsmålet om plassering av forbrenningsanlegget utredes snarest og forutsettes ferdigbehandlet av styret innen årets utgang. Det skal herunder tas sikte på salg av varme til dekning av driftsutgiftene".
"Innen årets utgang" ble til 50 år. I årenes løp har flere lokaliseringsalternativ blitt lansert, med sterke protester fra lokalbefolkningen.
– Etter at jeg ble renovasjonssjef i 1997 har tre prosjekt for avfallsforbrenning blitt vurdert, sier Jørgensen.
Restavfallet blir fortsatt en utgiftspost for Remiks ettersom de må betale Kvitebjørn Varme for å kvitte seg med det.
– Miljøgevinsten er større enn den økonomiske gevinsten. Det er en misforståelse når noen tror at vi får betalt for å levere restavfallet. Restavfallet er en råvare for Kvitebjørn, men ikke for oss. Vi må betale for at de skal behandle vår råvare, sier Jørgensen.
Streng kontroll
Protestene mot de tidligere planene for forbrenningsanlegg hang blant annet sammen med frykt for giftige avgasser fra pipa. Det er en frykt både Ørpetvedt og Jørgensen mener er ubegrunnet i dag.
– Det som kommer ut av pipa er rent. Vi har et miljøprogram som automatisk avleser hva som slippes ut. Resultatene går rett til Fylkesmannen og kan ikke tukles med av oss, beroliger Trude Ørpetvedt.
– Det finnes ingen prosessindustri som er så kontrollert som forbrenningsanlegg. De er underlagt et veldig strengt kontrollregime, legger Bård Jørgensen til.