Nå får Ola Giæver fra Lyngseidet omsider lov til å lette fra bakken med det hjemmesnekrede flyselskapet sitt. Takk og pris for dét. Endelig skulle det la seg gjøre å få inn en slags konkurranse for Widerøe på de lokale rutene i Nord-Norge.
Ola G har tydeligvis latt seg inspirere av flygerkollega Bjørn Kjos som nesten egenhendig har skapt flyselskapet Norwegian. Et selskap som i disse dager går forbi selve SAS i konkurransen om å være det største her i landet.
En kan mene mye om Ola Giæver. Mange gjør nok det, allerede. Og det må man få lov til. Men det er mye en ikke kan ta fra denne mannen. Ha ble sparket fra jobben sin i Widerøe fordi han ikke klarte å holde kjeft. Å si opp Ola er nok det Widerøe i dag angrer mest på. For nå får de konkurranse så det holder. Ikke stort enda, riktignok. Ola har bare klart å skaffe en nokså beskjeden flypark fram til dags dato. Det har han fått til ved bruk av egne penger og ved å selge unna alt han kunne. Ellers har han jobbet døgnet rundt for å skaffe investorer til selskapet. Alt dette for å finansiere drømmen sin. Et eget nordnorsk flyselskap.
Vi her nord kjenner godt til resultatet av konkurranse. Vi har i årtier vært fullstendig avhengige av flytrafikken om vi skulle noen steder. Mange av oss husker enda hvordan det var da SAS var alene i markedet. Da var det ikke noe som hette lavprisbilletter. Da kostet det også omtrent en månedslønn å fly til hovedstaden – hver vei. Når konkurransen kom til på det innenlandske nettet skjedde det saker og ting som minst halverte prisen på flyreiser sørover.
En kan aldri vite om det samme kommer til å skje på kortbanenettet i nord med Ola i full vigør, men verre blir det neppe.
Så hvorfor trekke fram denne Ola fra Lyngseidet hvor han og familien hans har vært såkalte nessekonger i minst hundre år?
Det er fordi denne karen representerer noe annerledes i landsdelen vår. Det er historien om hvordan gamle penger kan veksles inn til å skape ny fremgang. Skape resultater i form av konkurranse overfor gamle monopoler. I dag eier SAS Widerøe og integrerer det i sin portefølje. De organiserer alt, slik at det ene forer det andre med seg. Skal du sørover fra et lite sted her nord, må du innom begge selskapene til SAS og betale så det svir. I dag koster det mer å reise mellom to bygder i Nord-Norge enn det koster å reise rundt halve jorda.
En kan aldri stille seg hundre prosent bak det andre finner på. Ola sitt flyselskap vil nok også møte andre dager i fremtiden enn den lykkerusen det opplever i dag, når myndighetene endelig har gitt dem tillatelse til å lette fra bakken. Konkurransen kommer til å bli hard og skylagene tunge og mørke der oppe. Men Ola tør der andre nøler. Eller sitter musestille i båten med millionene sine. For det fins penger i nord for den som vil se. Gamle familieformuer er syltet ned i bankinnskudd og såkalt sikre papirer innen internasjonal finans. Penger som for det meste er tjent på arbeid den nordnorske befolkninga har vært med på gjennom tidene. Som alle egentlig har vært med på å samle sammen gjennom sitt arbeid for fellesskapet i hundrevis av år. Mye har nok forsvunnet til skatteparadiser og tvilsomme eventyr alle andre steder enn her oppe i nord. Noe har kastet av seg og noe er tapt.
Det er derfor ikke bare Panama Papers og skjulte innskudd i postkasser på Cayman Island som burde bekymre oss som lever og bor i nord. Vi burde fått vite hva som skjuler seg av formuer også i vår egen landsdel. Ikke for at vi skulle tilrane oss disse verdiene, men for at vi skulle spurt om hvorfor stillheten har senket seg over det arbeidet folk har satt inn for å bygge kommende slekters velferd.
Derfor er Ola G sitt eksempel noe som bør følges av andre som sitter på penger og verdier. Fly Viking er egentlig en utfordring til alle de som rettmessig eller ikke sitter på store verdier som skulle vært ute samfunnet til glede for alle og skapt nye arbeidsplasser. Hvem er det som eier disse formuene? Hva er det med dem? Har de ingen drømmer? Hva skal de med penger da?
