Regjeringen har befalt – det blir én, maks to, regioner i Nord-Norge. Drømmen om et samlet nordnorsk rike har aldri vært nærere, men skeptiske tunger hevder at drømmen fort kan vise seg å være et mareritt.

Høyre, Frp, KrF og Venstre ble tirsdag enige om en regionreform der det skal være 10 eller 11 regioner i landet. Forbeholdet om tallet avhenger av hva Nord-Norge bestemmer seg for. At vi ikke kan fortsette som tre separate fylker er imidlertid gitt.

Sammenslåing av fylkene til regioner har vært overlatt til de tre nordnorske Ap-fylkesrådene. Det har ikke gitt resultater. Kent Gudmundsen i Høyre mener de har satt seg selv på sidelinjen ved å ikke finne en løsning av egen fri vilje. Nå må det bli en løsning, enten de vil eller ei.

Fylkesrådsleder i Troms, Cecilie Myrseth (Ap), virker forfjamset over de siste endringene. Hun forteller til iTromsø at hun ikke har fått noen skriftlig info eller «heads up» fra regjeringen om forslaget. «Det i seg selv er jo spesielt. Nå har de tegnet et kart over hele Norge som viser hvor grensene skal gå, men ikke i Nord-Norge. Der har de ikke blitt enige», sier Myrseth.

De øvrige regionene som er foreslått er en sammenslåing av Nord- og Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal som det står, Sogn og Fjordane og Hordaland slått sammen, Rogaland som det står, en sammenslåing av Vest- og Aust-Agder, Østfold, Akershus og Buskerud slått sammen, Vestfold og Telemark slått sammen, Hedmark og Oppland slått sammen, og Oslo som det står.

Nord-Norge er et forholdsvis nytt ord, og ble foreslått som et strategisk begrep av komponisten Ole Olsen fra Hammerfest i Nordlændingernes Forening i 1894, som på den tiden fremmet landsdelens mulighet for kulturell, sosial og industriell vekst. Det var likevel ikke før første verdenskrig at det ble vanlig å bruke uttrykket i avisartikler og navn på foreninger. Først i nyere tid har imidlertid begrepet blitt utvidet til også å gjelde finnmarkinger.

Tanken om å kategorisere alt fra reineiere i Karasjok til storbønder i Brønnøysund som en samlet enhet, virket i beste fall søkt, og enda verre var det at området det strakte seg over var 112.975 kvadratkilometer, tilsvarende flateinnholdet i Belgia, Nederland og Danmark lagt sammen.

Som Helge M. Markusson poengterte det i artikkelen «Nord-Norge, et dødfødt prosjekt» i High North News: «Det er lengre å kjøre fra Bodø til Kirkenes enn fra Bodø til Oslo. Vadsø til Mo i Rana i bil er fantastiske 1246 kilometer, med milevis i Finland og Sverige (..) Avstanden fra Tromsø til Kirkenes, hvis jeg kjører bil, er over 800 kilometer, og da har jeg vært innom Finland to ganger. Til sammenligning er Trondheim–Oslo i underkant av 50 mil. Oslo–Bergen, det samme».

Likevel har Nord-Norge-uttrykket på sett og vis fungert politisk, ene og alene for å sikre at flere ressurser og etater havnet utenfor Oslo-regionen. De store sentrene, Tromsø og Bodø, er dem som har nytt best av det, men ett og annet sykehus og andre statlige funksjoner har også dryppet på Harstad, Brønnøysund, Mo i Rana og Finnmark-byene.

For Tromsøs del er både kommunesammenslåing og regionreform noe som i beste fall gjør at vi trekker på skuldrene. Alle vet at det ikke fører til at området vårt kommer til å bli ribbet for ressurser, etater eller arbeidsplasser. Vi må derimot ha respekt for de reaksjonene som kommer fra steder som Kirkenes, Vadsø og Alta, når Nord-Norge nå blir ett eller to riker. Fylkessentrene de har etablert vil marginaliseres eller flyttes, og arbeidsplasser vil nødvendigvis tapt. Å tro at dette ikke vil gå utover lokalsamfunn er naivt.

Prosessen med kommunesammenslåing er i beste fall kuriøs. Her setter man i gang folkeavstemning for å la dem som bor der avgjøre, også tvangssammenslår man kommunene etterpå. Det blir som å la barna velge hva de vil ha til middag, også servere dem torsk, etter at de har bedt om pizza eller hamburger.

Hvor rart det enn høres ut, tror jeg Sanners forslag om å gjøre de nordligste tre fylkene om til én eller to regioner kommer til å gå lettere. «Kan vi please slippe Harstad?», var den ironiske responsen til en i redaksjonen da nyheten ble sluppet. Dypere stikker ikke bekymringene hos folk i Tromsø.

Verre er det at det hinsides store området gjør det umulig å holde oversikt over alt. Til det kjenner vi for dårlig til hva som rører seg i Sandnessjøen og Berlevåg. Bare på det grunnlaget kan vi skrinlegge planene om å ha bare én region.

Et annet argument er at vi rett og slett ikke har noen felles tanke eller samarbeid vi kan dra nytte av som stort, samlet rike. Vi har ikke engang kunne enes om ett universitet, og næringslivet på de forskjellige stedene kjemper hardere mot hverandre enn mot de virkelig store konkurrentene utenfor landsdelen.

Nei, la Bodø få regjere seg selv og fylket, også kan Hålogaland bestemme seg for om de vil sogne til et sammenslått Troms/Finnmark eller Nordland. Å ha Narvik og Harstad i forskjellig region virker i alle fall meningsløst.

Som Helge M. Markusson så presist uttrykker det: «Drømmen om det forente Nord-Norge er like dødfødt som prosjektet til den avgåtte landslagstreneren i fotball (…) du kan ikke forvente at ranværingen skal føle seg mer kompis og solidarisk med folk i Vadsø enn trønderne.».

Uansett hvordan det til slutt ender opp, blir vi ikke kvitt navneproblemet. Alle i nord kaller seg nordlending, ingen har noensinne referert til seg selv som «tromsing», ettersom det er altfor nært ordet «tomsing». Den sammenslåtte regionen i nord bør bare av den grunn få navnet Finnmark.

Jeg hører det for meg: «Ja, jeg er nordlending, men jeg kommer ikke fra Nordland, men Tromsø i, øh, Finnmark».