Politikk – ikke mye mitt og ditt

Sideblikk
nyheter

En skal være rimelig hardhudet og skrudd godt sammen for «å stå han av» som politiker i dag. Media henger døgnet rundt politikere og suger til seg alle uttalelser, meninger og beslutninger. Alt som politikere sier blir der og da brukt, eller misbrukt mot dem, eventuelt lagt på is og tatt fram som fôr til deg og meg når det passer media å hente fram de utsagnene. Om meningene er noen år gamle spiller ingen rolle. Er det sagt, så er det sagt! Slik er det bare. I politikerfaget er det ikke lov til å bli klokere med årene. Det forvirrer bare, og onde tunger vil ha det til at vi ikke skal forvente det umulige. Når samfunnet i tillegg går så fort rundt som nå, og har en økende kompleksitet, og presset i toppen av yrkeslivet er rimelig bastant stort, så blir det et fåtall som ønsker å ta på seg en stressende politikerjobb.

Politikken blir for krevende og sluker de engasjerte med hud og hår. De fleste med krevende yrker finner det ikke mulig å kombinere familieliv og arbeid med politikk. Dermed blir den politiske arena noe tynt besatt. Politikken blir i stor grad rekruttert av unge, idealistiske og flinke kvinner og menn. Samtidig er det ett varsku. Demokratiet er helt avhengig av dyktige politikere. Politikere som ikke bare er opptatt av å vinne politiske samtaler, men som er ydmyke nok til å innse at de er blitt valgt av deg og meg, for å lytte til hva befolkningen i Tromsø mener.

I disse dager er det lett å tro at politikere lever i sin egen boble, der de selv vet mest og best. Nå skal du og jeg hoste opp 3,5 milliarder over 20 år for å bedre samferdselssektoren i byen. Og løsningen er bompenger. Det er en samstemt gjeng av politikere fra alle partier, bortsett fra Frp, veldig enige om. SV er så bombesikker på bompengesuksess at de mener at vedtaket vil bli like populært som røykeloven. Det er vel som å si at personer med meget magert ansikt vil bli hoppende glad for å få kusma.

For deg og meg er det vanskelig å skjønne hvorfor politikere havnet på bompenger. Ikke nødvendigvis for at beslutningen er gal, men fordi forhandlingene og diskusjonene ble ført bak lukkede dører. En nødvendighet for å komme i mål, sier Røymo & co. Problemet er for at du og jeg skal forstå hvorfor bompengeløsningen ble valgt, så må det skje i en åpen debatt, som gir deg og meg en helhetlig og forståelig informasjon. Vi snakker om et vedtak som kan koste deg og meg opp mot 20.000 kroner per år. Overkommelig for alle, sier Jonas Stein.

En debatt bak lukkede dører er ikke godt for et sunt demokrati, og det skaper ikke tilhørighet for de beslutninger som der fattes. Det er naturlig å stille seg spørsmålet om det vedtaket faktisk ikke tåler dagens lys? Lukkede debatter og vedtak gir fort rom for konspirasjonsteorier. Lik den at mange politikere bor i sone 1. Den sonen som gir «free ride» i bompengekarusellen.

Politikere har over år opparbeidet seg stor makt. Noen er blitt rimelig høy på seg selv og den maktposisjon et tungt politisk verv gir. Det er vel de færreste av oss som vil skrive under på at politikere og byråkrater i dag, primært er der for å gjøre det beste for deg og meg. Det er vel lett å mene at de arbeider for å fremheve eget ego, tro, meninger, makt og innflytelse.

Se på den nye type politikere som fosser opp og fram i Europa, og verden for øvrig. Det er neppe fordi velgere tror at de er bedre innen faget, men de selger seg inn med å beskrive dagens maktelite i spissformulerte, negative meninger. De fremstår som noe annet enn hva vi forbinder med det kjente, innarbeidede politiske og byråkratiske maktapparatet. Populistene blir liksom litt mer på ditt og mitt parti. Det er neppe slik at de er bedre skikket til å lede et samfunn. Antakelig tvert om, men mange i samfunnet er lei av politikere som mener å tro at fasitsvaret er de meninger de selv har.

Tromsø kommune har registrert en stadig økende misnøye med saksgangen for byggeaktiviteter. Ting tar lang tid, og du og jeg er noe tvilende om vi får hjelp og god service fra kommunen. Det kan avle noe resignasjon og mindre tiltakslyst. Noe ingen er tjent med. Kraften i energisk og kreativ tankevirksomhet stopper opp, og nye tiltak blir gamle før de er ferdigbehandlet hos politikere og byråkrater. Det er som å havne i en evig rundkjøring

Når en slik kultur får feste seg, så er den særdeles vanskelig å få endret. Men en bedrift, lag, organisasjon eller kommune blir til syvende og sist lik lederne. Det vil dermed si at de som kan få kulturen i kommunen inn på det spor som du og jeg ønsker, er kommunens øverste ledere. Politisk som byråkratisk. De må synliggjøre for kommunens mange ansatte, at de er dine og mine hjelpere.

Så til noe helt annet, og langt mer hyggelig. Debatten rundt navnet på en liten veistubb i Tromsdalen. Her har for en gangs skyld et enstemmig politikerkorps gjort jobben sin, og omfavnet navnet Arthur Arntzens vei. Men det ble tydeligvis for kjapt for våre byråkrater og paragrafryttere. De har hengt seg opp i en paragraf som sier at gater ikke skal gis navnet til personer som er i live. De skal være gått bort før den æren skal komme dem til gards. Den som får en slik stor heder skal ikke selv få oppleve den. Arthur lever sikkert godt med det. Han vet selvfølgelig like godt som deg og meg hvilken stor betydning han har hatt for en hel landsdel. For ikke å si hele landet.

Selv kunne jeg tenke meg å se på navneforslag for området i sin helhet. La oss si området ned mot TUIL-Arena døpes til Emmas trekant. Hvis vi så kaller den korte veien inn til TUIL-Arena for Olufs stubb, så kan vi flire litt. Hver gang vi ser at Oluf stubb krysser over Emmas trekant.