Kommentaren

«HT har gjort noe dumt i alle år»

At man alltid har gjort noe gjør ikke gjerningene noe bedre. Snarere heller tvert imot. Derfor bør Hålogaland Teater krype ut av skyttergravene, snarere enn å grave seg dypere ned i dem.
nyheter

iTromsø har over flere dager kunnet fortelle at Hålogaland Teater (HT) tilbyr gratisbilletter tilsvarende en verdi på over en halv million i året, og at de gir dem bort til det folk flest kaller fiffen, i hvert fall om man er raus med dette begrepet, da navnene også inkluderer journalister.

LES OGSÅ: HT gir disse samfunnstoppene gratisbilletter for hundretusener årlig (for abonnenter)

Dette er ingen okkult og lyssky aktivitet, og det føles ganske drøyt å ta i bruk ord som korrupsjon eller skandale, selv om saken avdekker en praksis som etter alle solemerker vil måtte endres på i nær fremtid.

Derfor er det så skuffende lite smart å se hvordan teatersjefen selv håndterer viraken denne saken har skapt rundt teateret. At en institusjon, som er fundamentert rundt det å begeistre folk ved hjelp av gode skuespillerprestasjoner, ikke evner å i det minste late som de skjønner problemet, er mildest talt underlig.

Teatersjef Inger Buresund gnir heller bare egne sår inn i salt. Til iTromsø sier hun følgende: «Dette har vi gjort i alle år og er en helt vanlig praksis på alle kunstinstitusjoner jeg vet om. Det er ingen grunn til at ikke Hålogaland Teater skal gjøre det også. Vi ser på det å invitere personer til premièren som nyttig publikumsutvikling – og for å skaffe oss nettverk. Veldig mange av dem vi inviterer har store nettverk. Hvis de liker forestillingen, forteller de det til andre som forhåpentlig vil kjøpe billetter».

Her er det mye som lugger. At man alltid har gjort noe er ikke det samme som at det er helt i orden. Dette er en retorikk gamle maktinstitusjoner i samfunnet alltid har hegnet om når de har følt at deres praksis har vært truet av modernisering eller endringer.

Det er takk og lov mange middelalderske sedvaner som har vært bedrevet «i alle år», vi i dag har kvittet oss med.

Buresund nøyer seg heller ikke med dette, men sier attpåtil at alle andre også gjør det, som om dét også rettferdiggjør praksisen. At mange – eller alle – andre driver med noe er sjeldent egnet til å legitimere noe allmennheten ser på med undring og skepsis. Dette er noe man lærer hjemme før man begynner i barnehagen.

Og til slutt krones forklaringsverket ved å påpeke nødvendigheten av å bygge nettverk, at HT må gi bort billetter til folk de vet besitter store nettverk, slik at de kan spre godord videre til nettverkene sine, som igjen vil dryppe tilbake på HT.

Det er sjelden jeg tenker «Er det en kommunikasjonsrådgiver i rommet?», men her runget det mellom veggene. Som om det ikke var ille nok, får Buresund ytterligere drahjelp ned i skyttergravas latrine, når Frp-politiker og stortingsrepresentant Øyvind Korsberg trår støttende til.

«Jeg vil tro Hålogaland Teater har invitert personer de vurderer til å være viktig for teateret og de rammevilkårene teateret lever med. I så måte gjør HT det mange andre også gjør for å pleie det kontaktnettet de anser å være nødvendig for å ha en god dialog med viktige beslutningstakere.»

En så erfaren mann som Korsberg burde vite bedre. Skal virkelig et teater – som er eid av Troms fylkeskommune, Finnmark fylkeskommune og Tromsø kommune – som mottar 70 millioner i årlig statsstøtte være avhengig av å bygge nettverk og holde seg inne med folk som besitter så mye sosial og økonomisk kapital at det renner tilbake på institusjonen?

Frp-politikere pleier normalt å være bedre i å treffe pulsen på folk flests oppfatning av tingenes tilstand. At en representant for et parti som nærmest er prinsipiell motstander av kultur som ikke lønner seg, som vil innføre cover charge på biblioteker og la kulturen drives etter samme markedsprinsipper som mat- og klesbutikker, støtter HTs praksis er direkte oppsiktsvekkende.

Jeg tror ikke folk flest ville hatt noen problem med å akseptere denne saken, om den hadde blitt håndtert annerledes, mindre arrogant og smartere enn det HT hittil har gjort.

Flere av dem som er på disse listene har selv sagt at dette er problematisk, og at de selv mener de bør betale for billettene til forestillingene de ønsker å se. Men altså ikke teatersjefen selv, eller en stortingspolitiker. Det er pinlig.

Det hele fremstår bare ytterligere pinlig og snålt når HTs styreleder Renate Larsen i dag (tirsdag) sier at «styret har tiltro til at Inger Buresund og ledelsen på teateret tar tak i saken på en god måte». For det er det motsatte som har skjedd.

LES OGSA: Det bør ikke bare være én gruppe som får gratisbillettene (for abonnenter)

Når styrelederen selv, i lag med nestleder Ragni Løkholm Ramberg, direkte sier at denne praksisen er uheldig, må være nokså fortærende, for det er indirekte en ørefik fra styret, og derfor lukter det snarlig kontrabeskjed fra Buresund. Hun har ikke noe valg.

At folk med sosial kapital og store nettverk sitter på en rekke privilegier i samfunnet er ingen overraskelse. At næringslivet som sponser kulturen krever gratisbilletter tilbake som en del av pakken, er heller ikke uvanlig.

Men når en institusjon som er eid av folket gir en fast gjeng med makt av forskjellig valør (politisk, økonomisk, institusjonell eller mediebasert) fordeler folk flest ikke har tilgang på, fremstår det spesielt umusikalsk.

Troverdighet er ikke noe man kan kreve, men noe man får. Derfor bør teatersjef Inger Buresund snarest rydde opp i praksisen, uansett hvor vanlig den er andre steder, og uansett hvor lenge den har vært bedrevet.

Et sponset teater for folket svikter sitt samfunnsoppdrag hvis en del av dets geskjeft er å kurre rundt leggene – og bygge nettverk – med den makta de heller burde utfordre, kritisere og refse.

Det er tilliten hos folket som burde være navet i HT. For det er i det lange løp den de skal leve av.