Det har mildt sagt vært et selsomt skue, når legfolk og semihistorikere til de grader går over alle støvleskaft. Hvor har de det fra, at Tromsø-folk skal inn på et stillerom i havneterminalen, for å minnes tyske falne? Tromsø har de siste årene stått på hodet for å legge til rette for økt turisme i byen. Det var nærliggende å tro, at det skulle vi fortsette med.

Det blir rimelig pinlig, når en brått ser bort fra at tyskerne, de siste 60 år har valfartet på hurtigruten – mange for å minnes sine falne på «Tirpitz». Meg bekjent har ingen gått ut offentlig for å stoppe tilreisende tyskeres heder av egne falne. Det er i realiteten det vi snakker om.

Hvem vet hvor mange år vi har kjørt tyskerne i busser for å minnes sine falne på Håkøya? Nå er det grunn til å spørre – hvorfor gjorde vi det? Og – hvorfor ble det etablert et Tirpitzmuseum i Tromsø, som både nordmenn og tyskere besøker? Vi har normalt vært hensynsfulle nok til bidra for besøkende av byen.

Mange har etter hvert skjønt, at den største tabben i landsdelen var å hogge opp «Tirpitz». Hun burde ha ligget der, som et minnesmerke av samme kategori som det amerikanske slagskipet USS «Arizona» i Pearl Harbor.

Poenget til Henry Olsen og havnedirektør Halvar Pettersen er, at tyske turister, inklusive alle slektsledd etter bombingen av «Tirpitz», kan få minnes sine kjære i et minnerom, når de går i land fra hurtigruta. Forhåpentlig får de et umiddelbart inntrykk av, at Tromsø er en gjestmild by for all verdens befolkning.

Les også: Vil minnes «Tirpitz»-falne i den nye havneterminalen

Vel å merke om ingen viser dem tåpeligheter i Byrunden, debattsiden eller nyhetsplass.

Tåpelighetene gjør saken meget interessant, når et lite minnerom for tyske besøkende roter opp i det meste av nordnorsk samvittighet etter krigen. Da kom brått «hylene» om manglende heder for våre egne som kjempet for friheten, både på Bjørnefjell – for ikke å glemme sjøfolk, som i seks år var i frontlinjen – og marinens mannskaper som i fem år kjempet heroisk rundt Storbritannia og i Atlanteren.

Nå hører vi dem, som ikke bidro til noen verdens ting som kan minne om heder. Ett unntak har så langt stått fram i avisens spalter – Henry Olsen, som i en gruppe av venner, saumfarte Bjørnefjell, og fikk satt et solid minnesmerke på plass, over det krigshistoriske landskap etter felttoget om Narvik 1940.

Paradoksalt nok, skal en av kritikerne visstnok ha foreslått krigsdekorasjon post mortem, av statsminister i landflyktighet, Johan Nygaardsvold. Da er det grunn til å spørre hvor forhistorien ble av? For mange står det rimelig klart, at om Nygaardsvold ikke hadde vært en ledende politiker, ville han ha stått til rettslig ansvar etter krigen – flere nevner krigsrett.

De eneste nordmenn som kjempet for friheten under krigsårene, i handelsflåten eller på orlogsfartøyer, ble utrolig nok fratatt sin hjemstavnsrett. De fikk sågar ikke kjøpe en liten leilighet. Den var forbeholdt de som nær sagt hadde dratt seg i Norge under hele krigen. I sannhet en lovtekst som satte nordmenn utenlands på bar bakke – i motsetning til de som gjemte seg på “skauen”. Det hjalp lite at lovteksten ikke var ment å være diskriminerende – det ble den likevel for langt de fleste, og rammet engelske krigsbruder spesielt. De trodde de var kommet til et sivilisert land. Men der møtte de realitetene. Å komme hjem med utenlandsk kone var heller ikke passende, bortsett fra for Nygaardsvold.

Han hadde ordnet saker og ting for dem som jobbet på land, da han innstiftet bigamistloven. For da konebåtene la til kai fra England var det også en del norske kvinner som fikk sjokk. De hadde ventet på ektemannen gjennom hele krigen, bare for å oppdage at han var gift på nytt, og hadde stiftet ny familie.

Les også: Skeptisk til minnerom for «Tirpitz»-ofre

Det var et grep eksilregjeringen hadde gjort, uten at den rettmessige ektefellen var kontaktet. Hun måtte møte på kaien eller jernbanestasjonen for å oppdage at hennes familie ikke lenger hadde en forsørger. Bigamistene, ble London-regjeringen kalt.

De som hadde slitt for familiens føde var ganske enkelt forlatt, og mange kvinner fikk naturlig nok problemer med rettmessige krav om barnebidrag. Særlig når ektemannen nå forsørget en ny familie.

Kvinnenes nødrop druknet i jubel og glede over friheten.

Nyere generasjoner kan vel spørre, er dette sant?

Det er dessverre det. Ikke før 2. August 2013 sto daværende forsvarsminister, Anne-Grete Strøm-Erichsen fram på en samling for krigsseilere, blant annet med følgende melding; – Det gjør vondt å tenke på, at i tillegg til påkjenningene våre krigsseilere ble utsatt for, skulle de oppleve å kjempe seg gjennom administrative hindre for å få stemmerett, bolig, jobb og rasjoneringskort. Og verst av alt – tilsynelatende var det få eller ingen hjemme, som visste noe om handelsflåtens innsats og betydning for krigens utfall. Avvisning og den fornektelsen de ble møtt med, er et lite stolt kapittel i norsk historie. Det samme om en nedverdigende kamp om krigspensjon, sa hun.

Så altså – ingen grunn til, i disse kretser, å hedre verken Nygaardsvold eller Gerhardsen.