– Dette er ordentlig jordmorkaffe. Den røsker nok litt, sier Johannes Nilssen idet han heller oppi kaffekoppen.

Vi befinner oss midt Tromsdalen, på Norsk Folkehjelps hytte rett under Tromsdalstinden. Her har mannskaper fra Folkehjelpa holdt vakt siden palmehelga. Det har blitt lange dager med to ambulanseoppdrag og syv transportoppdrag. Fra 9 om morgenen til 19 på kvelden. Og gjerne enda lengre.

INNESNØDD: Det ser bare slik ut. Johannes Nilssen viser fram hva de hadde å stri med da de begynte å måke hytta fram fra snøen forrige helg.

Mens vi andre drikker kaffen, sendes Fredrik Munkvold ut for å heise flagget.

– Det er viktig å vise at vi er her, forklarer Nilssen.

Han og brødrene Munkvold, Fredrik og lillebror Kasper, er dagens vaktmannskap.

– Vi patruljerer to ganger om dagen. En tur på morgenen og en på kvelden. Da plukker vi gjerne opp de som er for slitne til å fortsette. De kjenner vi ofte igjen fra tidligere på dagen. Vi vet hva vi skal se etter, sier Nilssen og smiler.

Finansierer eget utstyr

Patruljene går fra Folkehjelpshytta og følger løypa og turisthyttene nesten til Snarby.

– Forleden berget vi syv personer og en hund på et slikt transportoppdrag. Da vi fikk dem trygt på hytta vår spurte de om vi hadde Vipps, så da satt de her og sendte penger til oss, ler Kasper.

Alle slike bidrag teller for en frivillig redningstjeneste som Folkehjelpa.

– Det er ikke artig å stå med bøssa i hånda, men det vi gjør er dyrt og det er ikke store støtten vi får fra staten, forklarer Nilssen.

Snøscootere, varme klær fra topp til tå, pulker, førstehjelpsutstyr, søkestenger. klatretau, isøks, stegjern, spesiallagde madrasser, fjellduker, samband. Snøscooterne står parkert utenfor hytta. Alltid ferdig pakket. Og utstyret delvis selvfinansiert.

VARME I STUA: Det er viktig å ha en god ovn på hytta og det har Folkehjelpa. – Vi har hatt over 40 grader her med denne, sier Kasper Munkvold (til venstre) og Johannes Nilssen.

Glade i besøk

– Det har blitt en del tusen kroner?

– Jeg tror det er vel nærmere 100.000, sier Fredrik.

– Og dette betaler vi for å være med på, skyter Kasper inn og ler.

Men utstyret er viktig og må være på plass, for som Nilssen sier:

– Når alarmen går kan det stå om liv.

Og da spør man ikke hvor lenge man allerede har vært på vakt.

– Har du brukt mye tid på Folkehjelpa? Totalt?

– Vet du, det har jeg aldri tenkt på, svarer Nilssen.

Livet på hytta virker som et greit liv og til tross for sin isolerte beliggenhet, viser det seg at den ikke er så isolert likevel. Skiløypa går nemlig forbi.

– Vi blir veldig glade når folk stikker innom.

Det ligger i navnet: Hjelp til folk, noe folk flest vet å sette pris på.

Slår med skistavene

– Men vi har opplevd at folk har slått etter oss med skistavene sine. Det kommer jo av at folk ikke forstår hvem vi er. Det handler om uvitenhet, ikke ondskap. Folk forteller jo om den gangen de ble slått etter og senere måtte hente ned de samme personene. Det er en historie som alle forteller som sin egen, men den finnes over hele landet, så det er nok en vandrehistorie, sier Nilssen.

Nilssen er imidlertid klar over at Folkehjelpas tilstedeværelse kan være sjenerende for mange friluftsglade mennesker.

– Vi mener jo ikke å forstyrre, men det er ikke til å unngå. Vi må jo øve på situasjoner hvor det har gått galt. Folk flest vinker imidlertid og slår av en prat med oss når vi stopper, sier Nilssen.

Opprykk fra speideren

Brødrene Munkvold har brukt store deler av ungdomstida si på Folkehjelpa og Kasper og Fredrik har vært der i henholdsvis fem og syv år.

– For vår del ble det et slags opprykk fra speideren, sier Fredrik, en erfaren fjellklatrer og scooterfører som for tiden er i militæret og bruker fritida si til å passe på fjellheimen.

– Jeg stortrives i Folkehjelpa. Det har gitt meg selvstendighet og kunnskap, sier Kasper som går førsteåret på Kongsbakken.

Til neste helg avslutter Folkehjelpa sin påskevakt. Om de rekker å spise opp påskeprovianten de fikk i gave fra Karls fisk og skalldyr, Søstrene Ingebrigtsen og Eurospar på Tomasjord, er vel usikkert, men det skal ikke stå på forsøket.

– I dag er vi bare mannfolk her og det vi liker minst er kjøkkenarbeid. Det får bli noen enkle greier. Karbonader med egg, foreslår Nilssen.