Arbeidet med bosetning, som IMDI har ansvar for, går godt. I tillegg er det mange asylsøkere som returnerer, mens andre blir borte fra mottaket. Resultatet er svært mange ledige plasser. Og dernest at mange ansatte må gå. I tillegg til Finnsnes, stenges mottakene i Vadsø, Målselv, Løddingen og Ballangen. De tre sistnevnte er mottak for enslige mindreårige.
Det virker som århundrer siden, men for halvannet år siden strømmet asylsøkere fra alle verdenshjørner innover Norge. Utgangspunktet var flyktninger drevet på flukt fra Syria, men som i alle andre kriser, øynet også en del andre migranter muligheten for å forbedre sine livskår ved å bosette seg i et annet land.
Samlet sett ble det en menneskeforflytning man ikke hadde opplevd maken til på 25 år. Eksperter begynte å gjøre regnestykker som tilsa at dette bare var begynnelsen, og at en flyktningstrøm på det mangedobbelte var det vi måtte belage oss på. Noen hevdet sågar at befolkningen i Finnmark kom til å bli doblet i løpet av noen måneder, i og med at mesteparten så ut til å komme over Storskog.
Hvor mye av dette som var feilkalkulasjon og hvor mye som var skremselspropaganda, vites ikke, men resultatet her på berget ble i alle fall en dramatisk innstramming av regelverket.
Først endret UDI-direktør Frode Forfang praksis for behandlingen av dem som kom over Storskog. Måneden etter hadde tallet droppet fra 1.113 i uka til null. Siden innførte Sylvi Listhaug noen av de strengeste innvandringslovene i Europa, for liksom å spikre igjen døra enda en gang.
Uansett hvem som fortjener æren, har den harde linja fra begges hold bidratt til at Norge nå har det laveste antallet asylsøkere på 20 år. Det er nesten som om man skulle tro at krigen i Syria var over.
I juli 2016 var det åpenbart at man hadde overdrevet mobiliseringen. Man satt med 12.000 asylmottaksplasser som ikke var i bruk. 24 politistillinger var midlertidig opprettet for å håndtere asylsøkere over Storskog, uten at en eneste immigrant kom over grensa.
At regelendringer kan gi stor effekt, vet man også fra tidligere. Både under krigen i Jugoslavia og Tsjetsjenia foretok Norge lignende innstramminger, med det resultat at dem som ikke trengte mest akutt hjelp sluttet å søke.
Kanskje skalket vi igjen døra også for dem som desperat trengte bistand, men panikken som ble skapt i kjølvannet av flyktningstrømmen gjorde at vi uansett ikke brydde oss. Vi var simpelthen for bekymret for vår egen situasjon.
Det blir for enkelt å konkludere med at den omvendte holdningen ville vært totalt saliggjørende. I Sverige og Tyskland har for eksempel en åpnere grensepolitikk gitt store problemer internt i landet, med en voksende gruppe høyreekstreme som stadig oftere begår rasistiske voldshandlinger. Storbritannia stemte også nei til å fortsette å være i EU, hvor argumentet for mange handlet om at de ikke ville at landet skulle være med på den åpne grensepolitikken i det store handelsfellesskapet.
Fremskrittspartiet slår seg ofte på brystkassen over sin vellykkede innvandringspolitikk, men som nevnt hadde innvandringspolitikken nøyaktig samme effekt da krisen gjaldt Jugoslavia og Tsjetsjenia, bare at det da var Arbeiderpartiet som satt ved roret. Politikken de to partiene førte da strømmen av asylsøkere tiltok, var forbausende lik. Og resultatet ble det samme. På ett område er det imidlertid en stor forskjell: Ap forsøker å gå stille i dørene om sin harde linje, Frp bruker det som en reklameplakat.
Justisministrene Anundsen og Amundsen har tydelig frontet utkastelse av selv barn som har bodd lenge i landet. Sylvi Listhaug hadde sågar med TV2 med på slep, da hun dro sammen med politiet på jakt etter asylsøkere som skulle kastes ut av landet.
Hadde Jonas Gahr Støre eller Jens Stoltenberg gjort noe lignende, ville Arbeiderpartiet rast på meningsmålingene. I Frp sitt tilfelle fører det bare til økt oppslutning.
Eneste problemet for Frp er at innvandringssaken, som alltid er deres trumfkort inn mot et valg, er så død som den aldri har vært. Det er nesten slik at man mistenker Siv Jensen for innerst inne å ønske seg en ny flyktningkrise.