1 / 1

«La oss alle bli kommunikasjonsrådgivere!»

Det blir stadig flere kommunikasjonsrådgivere

Konsulenter og kommunikasjonsansvarlige er den nye oljen, og i motsetning til den tradisjonelle oljebransjen, er dette en bransje i stadig vekst.
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Kommunikasjon er blitt en verdifull vare, og institusjoner og byråer graver etter gull i media.

Mandag offentliggjorde samfunnsredaktør (og tidligere kulturredaktør) i Nordlys, Lasse Jangås, at han sier opp jobben og begynner som kommunikasjonssjef for Nordnorsk Opera og Symfoniorkester. Han er ikke den første, verken i Tromsø eller landet for øvrig, som melder overgang den veien.

Eirik Linaker Berglund, Morgan Lillegård, Gunnar Sætra, Dag Sørli, Marit Rein, Stein Fredriksen, Robert Greiner er bare et lite knippe av tidligere journalister og redaktører i Tromsø som nå jobber med kommunikasjon for politikere, administrasjoner eller bedrifter.

Bare fra herværende redaksjon har samtlige fire som har sluttet det siste kalenderåret meldt overgang til kommunikasjonsbransjen.

Antallet kommunikasjonsrådgivere og konsulenter øker, samtidig som de tradisjonelle medieredaksjonene skjæres ned og effektiviseres. I Bodø sliter de med å få nok søkere til Journalisthøgskolen. I departementer og kommunale korridorer sitter de samme folkene som skal skjære budsjetter inn til beinet og ansetter kommunikasjonsrådgivere som skal opplyse, tåkelegge og sile informasjonen ut til folket, via media.

Det er ikke noe ulovlig, snuskete eller juridisk problematisk med noe av dette. Men det er heller ikke en utvikling vi trenger å applaudere. Akkurat som at tettheten av advokater ikke nødvendigvis gjenspeiler graden av rettferdighet i et samfunn, er det heller ikke slik at flere kommunikasjonsrådgivere automatisk genererer bedre tilgang på informasjon, eller at informasjonen man får er mer presis eller bedre.

Det såkalte samfunnsoppdraget vi i pressen liker å tro at ligger i bunnen av mye av det vi driver med, blir stadig vanskeligere å utføre, da tilgangen til informasjon ligger bak et hvelvtykt lag av kommunikasjonsrådgivere. Å få i tale de faktiske personene som besitter reell makt (innen politikk, kultur, idrett, næringsliv etc.) blir tiltagende mer problematisk.

I stedet blir man oftere og oftere møtt av kommunikasjonsrådgivere som kjenner pressens indre gemakker supergodt fra innsiden, og som krever grundige gjennomlesninger, sitatsjekk og kontroll på infoen. At flere av dem gjerne er gamle kolleger, gjør ikke jobben enklere for pressen.

Fra politisk hold er det kommunikasjonsrådgivere som tar seg av avisinnlegg, taler og brorparten av ytringene i sosiale medier. Det er ingen hemmelighet heller. De rundt 120 000 følgerne av fans, nysgjerrige og skuelystne som leser Facebook-feeden til Sylvi Listhaug, leser sjeldent hennes egne ord, men det en 24-årig trønder skriver med hennes velsignelse. Han er sågar blitt kjendis for dette. Espen Teigen, Norges første rådgiverkjendis.

Igjen, intet av dette er juridisk i noe slags grenseland, men det er ikke bare redaksjonene rundt om i landets mediehus som tappes for ressurser de selv har finansiert den praktiske opplæringen av. Den analytiske og veloverveide informasjonen som siver ut i media blir kjedeligere, mer kalkulert og ditto tåkete.

Dessuten er kommunikasjonsrådgivere ekstremt forskjellig å forholde seg til, etter hvorvidt det er en såkalt gladsak eller et problematisk anliggende det er snakk om.

I det første tilfellet er de en gjeng smørblide hjelpere som renner pressen i senk med tilbud om mer eller mindre eksklusive saker, artige bilder og maktpersoner som gjerne vil by på seg selv.

Når det er pressen selv som skal ha tak i dem, for å ta dem i ørene eller stille vanskelige og ubehagelige spørsmål, er situasjonen helt motsatt. Det er da de virkelig trenger proffer, og aller helst de som kan og skjønner medienes strukturer og natur fra innsiden.

Og da kjøper de dem, ved å tilby dem minst like god lønn, mindre arbeidspress og mer kurant arbeidstid.

Informasjon har altså blitt noe man kan kjøpe, som en hvilken som helst vare. Derfor ansetter for eksempel Tromsø kommune to ekstra kommunikasjonsrådgivere, parallelt med at de styrer mot ytterligere 100 millioner kroner i underskudd. Da sparer man ikke på kommunikasjon. Det er nødvendige investeringer. Investeringer i informasjon og kommunikasjon.

Før spøkte man med at man ikke kunne bygge samfunn på å la alle klippe håret av hverandre. I fremtiden, derimot, når olja tar slutt, skal vi alle være hverandres kommunikasjonsrådgivere.

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: