Hva er det som stinker slik av privat omsorg? Er det at noen har skaffet seg et levebrød av det? Organiserer og drifter det slik at en får både lønnsomhet og effektivitet ut av det?

En kan forstå at en på kommunalt politikerhold er skeptiske, om det var slik at en bare ranet til seg velferdsgodene i navnet til alle de som trenger en varm hånd i en vanskelig situasjon. Men er det slik det er?

Har ikke også kommunen ledere i en slik virksomhet som lever av det? Henter lønna si her, og på samme måte som andre også betaler skatt av det arbeidet de gjør?

Alle som har sett et kommunalt regnskap vet nå at å drive omsorg i kommunal sektor er et vanskelig økonomisk område. Det er der alle forsøk på å drive innenfor de rammene som er satt av kommunestyret alltid mislykkes. Om en ikke tror at dette stemmer, er det bare å se på historien.

Kravene skjerpes hele tiden, og vår kommune kommer heller ikke godt ut når en sammenligner med andre kommuner av samme størrelse. Studier viser også at Tromsø ligger langt bak andre når det gjelder effektivitet.

De kravene som stilles til omsorgstjenester i vårt samfunn, er nemlig en ytterst komplisert affære. Mange lover regulerer dette, og volumet er kjempestort. Derfor er god ledelse og gode systemer på dette feltet avgjørende for resultatet. Faktisk for hele den kommunale økonomien.

Overforbruket i pleie og omsorg hører til dagens orden. Det har nesten blitt normalt. Likevel skal en ikke tvile på at ikke alle gjør sitt beste. De ansatte i pleie og omsorg er intet unntak her. Mange gode hender er i virksomhet daglig også fra de kommunale tjenestene.

Likevel ser vi at sykefraværet skyter opp gjennom taket. Når enda ser på det antallet personer som henter sitt levebrød her, kan en fort skjønne at det svir fælt i den kommunale pengesekken. Og en må bare fylle mer penger i en bøtte som ser ut til å ha et stygt hull i bunnen.

Jo lenger ut på venstresiden man kommer, desto høyere er ropene om at alle årsaker til kommunalt overforbruk skyldes underbudsjettering. Bare mer penger ser ut til å være medisinen her. Uendelige mengder mer penger. Det samme finner vi på høyresiden når venstresiden styrer. Ville rop om for lite penger.

Kommunen avviklet nettopp «Fritt brukervalg» hvor den enkelte kunne velge leverandør selv. I Tromsø gjaldt det riktignok bare et begrenset antall brukere som nå må inn i det kommunale systemet eller betale alt selv. I den private virksomheten er sykefraværet marginalt og driften går etter planen.

Frykten for at multinasjonale selskaper skal ta over hele butikken etter oppkjøp og fusjoner er selvsagt der, og fagbevegelsen holder dette fram som en stor trussel mot arbeidsplassene og virksomheten generelt. Likevel er det kommunen som har ansvaret og skal sørge for riktig kvalitet i de tjenestene som folk etter lovverket har krav på.

Kommunen har ansvaret samme hvem som utfører jobben. Når det gjelder kommunens egen virksomhet, hevder sterke stemmer allerede at kommunen ikke engang greier å levere på det i dag. At mange pleietrengende fremdeles ikke får sine lovfestede rettigheter hos kommunen.

Den kinesiske reformatoren Deng Hsiao Ping som ble leder i Kina etter Mao Zedong, etter tiår i unåde, har etterlatt seg en liten oppskrift på hvordan man bygger en sterk og vellykket økonomi og får saker og ting til å virke:

«Fargen på katta er uvesentlig bare den fanger mus». Noe i den retning uttrykte han da han tok over som partisjef, og fikk den kinesiske økonomien på fote igjen. Slik kom kapitalismen tilbake til Midtens rike igjen.

Har kommunen noe å lære av private omsorgstjenester, eller har den det ikke? Ikke fordi en for enhver pris skal sette ut virksomheter til private, men fordi en trenger å lære av hverandre. I mitt hode er forskjellen på 1 prosent og 13 prosent sykefravær god nok grunn til å ta fatt i dette.

Volumet i omsorgstjenestene ruver så sterkt i den kommunale økonomien at det i seg selv kan knekke hele kommuneøkonomien gjennom massive overforbruk.

Det har ikke blitt lettere å få gehør for en tilnærming til dette på venstresiden i politikken etter at NHO i flere år nå har hatt fokus på å sette kommunal virksomhet ut på anbud. Dette har fått ellers bra folk i politikken til å stritte imot med alle piggene ute, bare en snakker om privat eiet virksomhet. Stygge forhold rundt privat sykehjemsdrift i Oslo har også pøst mye vann på denne mølla i noen år nå.

Dette må en nå heve seg over, og ta på alvor den lærdommen en kan hente også fra dem som driver privat virksomhet.

Ikke som et ideologisk prosjekt, men for at vi skylder våre eldre og pleietrengende å snu alle steiner på dette feltet.

Vi bør i den sammenheng også stille oss spørsmål om hvorfor det er greit at en kan bruke barnehager og skoler som er drevet privat, mens å snakke om private omsorgstjenester på samme måte, er som å banne i kirka? Hva er egentlig forskjellen?

Har noen av oss bare skaffet seg en slags politisk «hang up» som kobler ut alt vett og endringsvilje bare ordet privat dukker opp?