Denne kommentaren ble opprinnelig publisert 23.juni 2017.

Jeg er ikke noe bedre enn alle dere andre. For jeg er en av de mange som pælmer mat. At jeg synes det er deprimerende og bedrøvelig å gjøre det forandrer heller ikke så mye. Maten blir kastet åkkesom.

Jeg har tenkt masse på dette, i masse år. Og som det ofte blir med slikt, begynner man med å lese om det. Prøvde således å finne tall på hvor mye som faktisk kastes, for hvis jeg kaster mat, er det selvsagt mange andre som gjør det. Leste så råd og tips om hvordan man bør unngå det, og bli flinkere.

Kjøp mindre mat og vær mer kritisk når du handler. Lukt på maten i stedet for å se på holdbarhetsdatoen. Spis rester. Tenk. Vær bevisst. Jeg er enig i alt, men synder og slurver med praksisen, mens komposthaugen vokser. Eller, jeg har ikke engang en komposthaug. Jeg pælmer mat i en grønn pose, knyter igjen og lar andre ordne opp.

Når jeg står inne i en hvilken som helst matbutikk, og jeg ser på all maten og godsakene som bugner over i de overfylte hyllene, skjønner man at det er nødt til å bli et betydelig svinn. Ti forskjellige sorter tomater. Hundrevis varianter av kjøttpålegg. Fisk i alle varianter, pakket inn i forlokkende og lekker emballasje. Mengdene er abnorme, og alt dette blir selvsagt ikke solgt før den (ofte altfor tidlige) holdbarhetsdatoen gjør det til søppel.

Hvorfor er det ingen som gjør noe med dette? Hvorfor får dette bare skje? Hvorfor er det lov? Det finnes folk der ute som har dårlig råd, som sliter med å få endene til å møtes, som sulter. Også driver vi på toppen her og pælmer mat, i godt selskap med dem som selger oss maten.

Ja, det er «politisk korrekt» å påpeke dette, og man kunne sikkert varmet opp et helt gartneri med all energien min hyklerske inkonsistens utløser. Men det gjør det ikke mindre sant uansett. Og det forandrer heller ingenting å si at det er politisk korrekt å si det, som det meste andre man ynder å kalle politisk korrekt (hva det enn er).

For dette er et problem, og det blir bare verre og verre jo hissigere krigen mellom matvarekjedene er, og jo mer konsumvillige og innkjøpskåte vi blir.

Tallene varierer litt etter hvem man spør (og hvorvidt de er nøyaktige eller ikke, er heller ikke det store poenget), men man er noenlunde enig om at vi i Norge kaster cirka 350 000 tonn spiselig mat i året. Tonn. Med mat. I året. Serveringsbransjen og svinn i produksjonsleddet er ikke medregnet. Verdien av maten anslås til å være rundt 20 milliarder kroner.

Det er helt sjukt. Og det er ikke pengene som er verst. Det verste er at dette skjer parallelt med at det går sultne barn og voksne rundt i landet. Så igjen: Hvorfor er det ingen som gjør noe?

Vel, det er akkurat dét noen gjør. Tromsø Matsentral gjør noe med det. Ære være dem. Geir Arne Skogeng Nordstrand og Anne Hafstad er hedersmenneskene som står bak prosjektet, et tiltak som ble til for å hjelpe trengende i Tromsø, med en god miljøgevinst som effektiv bieffekt.

Søppelcontainerne til matbutikkene tyter over, folk sulter. Det er enormt uverdig på mange nivå, og noen har altså brettet opp ermene og snudd galskapen på hodet til noe svært verdig og fint.

NAV oppgir at det er 800 barn, bare i Tromsø, som lever under fattigdomsgrensa. Det er de offisielle tallene. I tillegg er det masse folk som sliter på hver sine måter, folk det har gått gærent med og som har møtt fartshumper i livet vi andre slipper å forholde oss til.

På eget initiativ, uten ei eneste krone i støtte, startet de opp Tromsø Matsentral, hvor de altså henter mat fra butikkene og kjører den ut til trengende. Nå har krefter i næringslivet spyttet inn litt til ny bil og nye lokaler er i emning.

I går fikk de besøk av kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner, som skryter uhemmet, og håper prosjektet kan bli landsdekkende (noen steder har de også lignende ordninger).

Det står også et flott intervju med dem begge i siste nummer av gatemagasinet Virkelig, som alle bør kjøpe og lese. Det kuleste her, foruten tekstens og hovedpersonenes ekstatiske beskrivelse av arbeidet de gjør, er deres holdninger til andre mennesker, at de prøver å hjelpe alle som spør, og at de verken krever ligningsattest eller ID fra dem.

Folk som gjør slikt som dette er de som utgjør den store forskjellen, og som berger liv. Å leve i verdens aller rikeste land, og av forskjellige årsaker ikke være i stand til å skaffe seg og sine mat, er for mange så skambefengt, så æreløst og vanskelig å erkjenne, at det er vrient å bruke store nok ord for hvor forbanna viktig, flott og symbolsk stort det er, det arbeidet Geir Arne og Anne har satt i gang.

Tromsø Matsentral bør sikres evig drift fra både det offentlige og private pengegaver fra enkeltpersoner og næringsliv. For at de gidder. For betydningen av hva de gjør. Og for å gi oss andre sløsere og fråtsere en velfortjent en på kjeften, ved å minne oss på om å være litt mer omtenksom, både hvordan vi tenker og praktiserer egen husholdning, men også i det å ofre navnløse folk rundt oss andre en tanke.

Keep up the good work, som det heter på godt norsk. Så lover jeg selv å bli litt flinkere.