Fra sidelinja

«En laks til statsminister!?»

FOTO: Trond SandnesFoto: Trond Sandnes

nyheter

Så var vi der igjen. I havbruket.

Østersene fornekter seg ikke. De som sitter i regjeringen vår. De er ellers vante til å strø meningene sine utover folket i tjukke lag i endeløse debatter og bedrive hensynsløs egenreklame for at de skal få fire år til på maktens tinder. Nå er imidlertid kjeften limt sammen i panikkangst for at formann Maos etterfølgere skal bli irriterte på dem. Den kinesiske dissidenten og fredsprisvinneren, akademikeren Liu Chao Bo, må bare stille og rolig svinne hen under politiovervåking med leverkreften sin på sykehuset i Midtens rike (som Kina kaller seg selv). Ingen har hittil i historien fått en østers til å snakke, og ingen vil greie det denne gangen heller.

Noe av det samme var tilfellet da en annen vinner av fredsprisen, Dalai Lama, var på norgesbesøk for et par år siden. Da fikk han ikke komme inn hoveddøra på Stortinget der formannen i Tibetkomiteen har kontoret sitt. Den skandalebefengte Olemic Thommesen, som nå har svingt seg opp til å bli president for Nasjonalforsamlingen. Der vanker også Dalai Lamas «beste venn», nåværende utenriksminister Børge Brende regelmessig. Ingen av disse ville ta hånda til, eller bli sett sammen med, den lille tibetaneren denne gangen. Andre representanter måtte smugle fredsprisvinneren inn bakdøra. Kanskje inn der det nye vareinntaket som stortingspresidenten nå bygger til vanvittige omkostninger, er.

Parallellen til dette fant sted i Hitler-Tyskland på tredvetallet da dissidenten Carl von Ossietzky fikk fredsprisen for sine modige meninger i et Tyskland som var overtatt av nazistene. Han råtnet da også bort i et av Hitlers fengsler. Det sies at historien ikke gjentar seg, og situasjonen er selvsagt ikke helt lik. Men forskjellen fra da til nå er egentlig bare laksen.

Barack Obama tok imidlertid imot Dalai Lama i sitt kontor for samtaler uten tanke for hva kineserne måtte mene om det. Og ingenting skjedde. Kineserne kjøper fortsatt amerikanske varer og får selge sine i det amerikanske markedet. Her er vi ved et kjernespørsmål. Om den norske laksen er et så skjørt produkt at en ikke kan ta imot en fredsprisvinner eller må holde kjeft om våre innerste og viktigste meninger for å få den solgt, hva er den da verdt?

Herman KristoffersenFoto: Knut Jenssen

Etter noen år i den kinesiske diplomatiske og handelsmessige fryseboksen, har det i det aller siste kommet på plass en avtale hvor regjeringen vår har skrevet under på at de ikke skal legge seg opp i interne kinesiske forhold.

Hurra, sa laksen og kan nå, tilsynelatende avluset, løse billett på direktefly til Kina.

I Kina ler de seg ganske sikkert skakke av denne kremmeraktige feigheten. De blir i alle fall sikrere på at de har valgt rett styringssystem når de ser hvilken gul strøm av feighet som siver inn i regjeringskontorene til land som Norge, etter at vi har hatt demokrati i et drøyt hundreår. Ettpartisystemet deres er totalt overlegent i så måte, siden de ikke risikerer noe på hjemmebane. Partiet fyller regjeringskontorene som de vil, og de bestemmer alt det de ønsker å bestemme.

Om noen få måneder skal vi ha valg til nytt storting. Slagordet Høyre har valgt heter noe i retning av «Stem på Erna, hun er stjerna». Herregud! Stjerna i hva da? Unnfallenhet og feighet? Lakseeksport? Østersoppdrett?

Vi må selvsagt ta de politikerne vi kan få, og gjøre det vi kan for at de skal lykkes. En kan heller aldri være sikker på om en AP-ledet regjering ville gjort noe annet enn det den feige gjengen som har styrt utenrikspolitikken til nå, har gjort. Jeg prøvde nettopp selv Aftenpostens Valg-o-mat, og kommer aldri til å røpe hvor jeg havnet, selv under sterk tortur. I et annet dataprogram i samme avis måtte en velge mellom utsagn i programmene på forskjellige områder av politikken til AP og Høyre. Bommet på nøyaktig halvparten slik meningen sikkert var. Uforpliktende tørrprat fornekter seg ikke.

Valget vårt handler ikke om de lokale representantene fra fylkene. De er det få som vet hvem er. Vi ser dem ikke, og hører lite fra dem, med få unntak. I Norge har vi utviklet en spesiell form for parlamentarisme hvor forholdet mellom partigruppene i valg er det som teller. Hvor svinger pila? Mot rødt eller mot blått?

For de enkelte representantene er Stortinget bare en jobb hvor en blir bedt om stemme slik gruppemøtet eller partiledelsen har bestemt. Om en avviker fra dette, er en ferdig i politikken. Slik sett ligner vi også litt på Kina.

For oss velgere gjelder det å ta stilling til statsministerkandidatene. Fortrinnsvis Jonas eller Erna.

Hvorfor stiller ikke laksen selv til valg? I dag ser det jo ut til at det er den som setter grensene for våre meningers mot.