Alle vet at tromsøværinger har en smule hissig og vel fremoverlent kjøreadferd. Vi er kanskje litt vel ivrig når vi skal inn i ei rundkjøring, og dem er det så mange av at utrente sjåfører blir svimmel bare av å sitte på fra flyplassen til sentrum.

Det skjer noe rart når en tromsværing setter seg inn i bilen. Til vanlig er vi snille og greie mennesker. Helt til vi starter bilen. En voksen mann, ei trebarnsmor, ei ung jente, en pensjonert gubbe – vi skifter personlighet og alle blir til den samme illsinte og menneskefiendtlige personen.

Det er som en mørk eksossky senker seg over sinnet. Straks du må vente mer enn 15 sekunder, blir du rasende. Å stå i kø før ei rundkjøring er ensbetydende med å miste besinnelsen fullstendig.

Du dirrer av eksplosiv irritasjon når du står i kø ned Tverrforbindelsen ved rundkjøringa i Giæverbukta. Eller hvis du står på Stakkevollveien på vei sørover foran rundkjøringen ved UNN. Hvis en stakkars uheldig sjel skulle være et tiendedel for treg på gassen, går armer og bein i været, mens du frådende roper alt det mora di lærte deg at du ikke har lov å si.

En morgen du står i den eviglange køa på Kvaløya, og du endelig kommer til rundkjøringa ved brua, er det alltid ei hel rad med bilister som nekter å flette. Da overmannes du av et sinne fra dypet av Mordor. Sinnet rettes mot de udugelige anti-flette-bilistene, så du skriker ukvemsord som ligger langt forbi sensurgrensa. Ei ekstra bru over til Kvaløya vil således bare fordoble galskapen.

Stakkars de bilistene som kommer utenbys fra og skal manøvrere seg gjennom labyrinten av lokale kjøreregler i Tromsø sentrum. De vises ingen nåde. Tre sekunders nøling er et svakhetstegn. Da himler du med øynene, vifter dramatisk med hendene og roper «Herregud, jævla bone!», selv om vedkommende måtte komme fra Oslo, Berlin eller Los Angeles.

Bare innrøm det. Du gjør det du også. Inni er vi alle Hulken. Bak rattet er alle vi tromsøværinger den samme førrbainna hæstpeisen.