Fra sidelinja

Den rullende armadaen

ELSYKKEL: Dersom elsykkel virkelig slår an, kan en begynne å frykte for de fremtidige inntektene fra bompengene, skriver Herman Kristoffersen.  Foto: Roald, Berit

nyheter

Tromsø er den perfekte sykkelbyen. Ikke misforstå nå. Dette gjelder ikke for vanlige sykler, hvor en må slite seg oppover bakkene med tynne lårmuskler så man får blodsmak i kjeften. Nei, det er den elektriske hverdagen som har nådd oss, og som gjør at alle kan se ut som Tour de France-deltakere på vei opp Mackbratta. Et lett trykk på pedalen og en fyker opp bakken som en elektrifisert nyttårsrakett. Har sett det allerede. Folk som så vidt greier å stavre seg rundt nede i sentrum til fots, er nå blitt rå syklister tilsynelatende uten tanke for hvilke utfordringer de påfører oss fotgjengere.

Disse folkene som sykler med egen kraft på pedalene er våre sanne helter. Selv om melkesyra skvalper rett under drøvelen, skyr de intet middel for å slite seg opp til toppen øya. De er miljøbyen i et nøtteskall, og er de som bidrar mest til en renere by. Hver sykkel er ofte en fossiltrompet mindre i bygatene.

Men fremtiden har sine sider det er verdt å tenke på. I København er det allerede blitt livsfarlig å bevege seg utendørs. En tilreisende turist tror gjerne at sykkelbanene er en del av fortauet. Det er de ikke. Det er i virkeligheten blitt selve fartsstripa i byen. Her kommer de susende. Elektrisk eller ikke, i 70 kilometer i timen. Ikke en sykkelhjelm er å se heller. Kommer en i veien her, er det hakkebøf på null komma svisj. Bilene som før var farlige kjøredoninger, snegler seg nå fram i 50, mens syklistene dominerer stort i byen. Nå har København lenge vært en sykkelby. Det paddeflate landskapet gjør at en person uten sykkel er et fast punkt i byen som står omtrent helt stille. Det er de nye taperne i velferdsstaten. Nesten ingen går lenger, men raser i stedet av gårde i medvinden som alltid er der. En eller annen vei.

Herman Kristoffersen 

Kommunen her hjemme har virkelig fått seg en oppgave her. Det må nå bygges sykkelbaner og legges til rette for at den elektrifiserte gjengen skal få fritt leide over hele byen. Det er fornuftig, for fremtiden på sykkelsiden i byen er og blir elektrisk. Tromsø med bakkene sine er som skapt for å legge noen watt på pedalene.

Problemet er ikke dette. Det er kulturen. Vi har allerede gjort store fremskritt ved å påby sykkelhjelmer og mane til den største forsiktighet. Derfor ser man de vakreste hjelmfargene på toppen av hver eneste syklist. Når syklet noen sist uten hjelm her i byen? Dette sparer man også helsekroner på siden antallet stygge hodeskader er gått kraftig ned i antall. Og takk for det.

Utfordringen ligger i hvor man skal kunne ferdes med disse fartsredskapene. Skal det være på vanlige veier hvor også bilene ferdes, eller skal det bygges et stort nett over hele byen av egne sykkelveier som er forbeholdt syklister? Mopeder med 50 kubikk går i dag ikke så fort som en elektrisk sykkel kan det, men får ikke kjøre på annet enn selve bilveien. I mange boligområder er det 30 km fartsgrense. Selv på gjennomfartsveier har man satt denne fartsgrensen. Hva med syklene da? Skal de kunne kjøre så fort de bare vil? Gjelder fartsgrensen for alle, eller bare for dem som bruker selve veien? Våre såkalte gang- og sykkelveier er der hvor de gående konkurrerer om plassen. Med vanlige sykler har man lært seg å leve i lag, men med de nye fartsvidundrene kan det bli litt av prøvelse å gå søndagsturen sin. Vi får imidlertid håpe at trafikkvettet overvinner gleden ved å rase gjennom tettbygd strøk i fremtiden.

I dag ser vi omtrent ikke forskjell på en elektrisk sykkel og en vanlig karbodreper. Selv i sykkelløp har de problemer med å se hvordan strømmen hjelper syklisten. Den lille elmotoren er så godt skjult i rammen at en har store vanskeligheter med å finne den.

Skulle dette virkelig slå an, kan en begynne å frykte for de fremtidige inntektene fra bompengene. Bilene kan kanskje ikke betale all utbygging av sykkelstier, selv om det nettopp var meningen med hele greia. Og få redusert biltrafikken. Hvordan disse pengene skal komme inn, blir politikernes hodepine. Kanskje kan det bare løses ved at elsykler blir pålagt samme avgiften som bilene i fremtiden. Når en kjøper en slik sykkel, så følger det også med en brikke som registrerer hver passering. Det vil i så fall skape et rabalder uten like i den lille, snille byen vår. Et rabalder ingen egentlig har fortjent.