Sommertiden har nærmest som en ønskereprise fått trukket opp den berømte debatten om hvordan fotball bør organiseres, hvor elitefotballens og breddefotballens prinsipper settes opp mot hverandre.

Utgangspunktet for årets debatt var innlegget «Best mulig – flest mulig!», signert Håkon Andre Grøttland, fagansvarlig for Landslagsskolen og spillerutvikling i NFF. Her tar han til orde for at barn ikke nødvendigvis trenger toppkvalifiserte trenere i yngre år for å lykkes.

«Det eneste som må ligge til grunn er at man får nok relevant øving; «learning by doing». Poenget blir da at det er mindre viktig med trenere i barne- og ungdomsfotballen som «kan alt», og som forsøker å «mate» diverse læringsmomenter inn i spillerne», skrev Grøttland i sitt innlegg på Fotballtreneren.no. Han understreker også at hovedprinsippet er å ha det gøy.

Grøttland møter nok null motstand med henhold til det siste. Er det noe begge partene i debatten kan enes om, er det at «det viktigste er å ha det gøy», men hva som oppfattes som gøy vil nok variere fra spiller til spiller.

Noen liker å trene kjempemye, andre foretrekker én trening i uka. Begge deler burde det være uproblematisk å lage et opplegg for. Det er imidlertid her NFF ikke er fullt så fleksibel. De mener blant annet at de private fotballakademiene er ødeleggende for barna.

Som breddelagstrener i syv år, stusser jeg litt over holdningen. De rundt 30 guttene jeg trente fordelte seg jevnt over alle ferdighetsnivåene, men dem som ønsket å trene mer enn de to gangene Lille Tøyen FK kunne tilby i uka, ble anbefalt å spe på med treningstimer hos Norsk Fotballakademi. Sånn sett bidro det til at både dem som ikke ville trene så mye eller for eksempel ønsket å spille i korps i tillegg, fikk muligheten til dette. Samtidig åpnet det for at dem som ville trene 5–6 ganger i uka kunne gjøre det.

Det var ingen av oss breddelagstrenerne som følte at fotballakademiet var noe problem for klubben, snarere et fint supplement. På lignende måte fungerer Samba-akademiet for klubbene i Tromsø.

Styreleder i Skeid, Jørgen W. Bjerke, deler min oppfatning. I et svar til Grøttland på Fotballtreneren.no skriver han: «Deres eksistensgrunnlag er ikke først og fremst fordi noen pappaer tror sønnene deres skal bli fotballproffer, slik enkelte NFF-topper velger å stigmatisere de. De har rett og slett laget et tilbud for barn som vil trene mer og lære fotball med likesinnede av noen som kan faget. Fordi de ikke har det tilbudet i egen klubb. Som om det skulle være norsk fotballs undergang.»

Bjerke tar til orde for å ikke kjempe mot de private akademiene, men heller lage slike tilbud i klubbene, slik som TIL og Stabæk har gjort. «Trist å se at selv ikke Norges beste klubb får gehør i korridorene på Ullevaal stadion. NFF vet fortsatt best. Dette begynner å bli komisk», skriver Bjerke.

Trygghet og disiplin i gruppa trenger man ikke profesjonell hjelp for å få, mener Grøttheim. Muligens ikke, men jeg har selv sett tidligere Italia-proff og TIL- og Brann-trener, Steinar Nilsen, lede en breddetrening, og opplegget var både proffere og mer disiplinert enn noe trenere med min spinkle fotballfaglige bakgrunn kunne fått til. Selv om guttene kom dønn utkjørte tilbake, elsket de det, alle som én. Fordi treningen ble tatt på alvor og gjort ordentlig. Ingen skal komme og fortelle meg at ikke treninger av slikt kaliber over tid ville gitt bedre spillere enn de normale, foreldrestyrte øktene.

Grøttland står på sitt, og forsvarer attpåtil bruk av amatørtrenere foran privatakademi ved å hente fram NFFs gamle mantra: «Det er ikke nødvendigvis slik at det er de som er best her og nå som har størst potensial».

Dessverre er det så godt som ingen i verden som har blitt stjerner uten å vise gode tendenser allerede som ung. Det ene eksemplet jeg kjenner til heter Stig Inge Bjørnebye, og har dessverre hatt en sentral rolle i NFF.

På det spanske laget som vant EM og VM i 2008 og 2010 hadde samtlige utmerket seg allerede i tiårsalderen, og kunne gjennom seriøs skolering utvikle seg til å bli de toppspillerne de til slutt ble. Hadde de vokst opp i Norge og kun fått inputs fra trenere av mitt kaliber fram til de var voksne, kan jeg garantere at ingen av dem ville nådd opp.

Så tilbake til utgangsspørsmålet: Er NFF med og gjør Norge til en bedre fotballnasjon? På mange måter er svaret nei.