I de siste ukene har tilgangen på sjøområder tilspisset seg utenfor Karlsøya. Tradisjonsrike, lokale fiskerier står mot produksjon av mat i merd. To eksklusive laug kjempet om retten til å høste av havet der.
Begge laugene har fått eksklusiv rett til å drive økonomisk virksomhet i allmenningen vår. Det ene lauget drar ut på havet og fanger maten som havet har skapt. Det andre lauget produserer mat i merd. Begge er helt avhengig av tilgang til rent og friskt sjøvann og til sjøarealer.
Norge har enorme havområder, som gjennom tidens bruk har blitt en del av kongeriket. Disse havområdene produserer enorme mengder mat hvert år til evig tid, om vi klarer å ta vare på det. Vi høster bare en brøkdel av dette nå. Det er hav som vi alle eier en liten bit av og som har vært grunnlaget for vår nasjonale velferd i fremtiden, når olje- og gassreservene er tømt.
Hvert år produseres det minst 200 millioner tonn biologisk materiale her. Av det fanger vi knappe 10 millioner tonn til en verdi av snart 100 milliarder kroner. Vi fanger bare litt av det havet skaper og produserer 1,5 millioner tonn laks per år.
Fiskeriene vil ikke gi oss så enormt mye mer. Vi utnytter de fiskebestander vi har maksimalt i et bærekraftig perspektiv. Fiskeriene har et begrenset fremtidig potensial. Vi kan fange mye krill, men krillen er også mange andre marine dyr avhengig av.
Begge sjømatlaugene går med eventyrlige overskudd og er begge utpekt til Norges fremtidsnæring. Det er svært positivt. Vi andre er helt avhengig av disse inntektene og det er skissert en femdobling av produksjonen. Uten snart 100 milliarder kroner i eksportinntekter fra sjømatnæringen, derav 70 milliarder fra oppdrettsnæringen, ville Norge gått med et stort handelsunderskudd nå.
Du og jeg
er altså helt avhengig av denne verdiskapingen som oppdrettsnæringen og fiskeriene skaper, for å beholde vårt gode helsevesen, solide utdanningssystem og sjenerøse trygderettigheter.
Hvem skal få tilgang til å gjøre forretning av havet? Utenfor Karlsøy ble dette avklart gjennom de demokratiske prosesser vi som samfunn har for slikt. Men denne type konflikter vil vi få flere av fremover, dersom vi som samfunn ikke gjør en avklaring. Hva gir oss mest igjen? Skal disse sjøarealene brukes til fjordfiske, fritidsfiske og fritidssysler? Eller gir produksjon av mat i merd oss i samfunnet mest igjen?
Det er lett å dra paralleller med landbruksnæringen. Når vi startet med å dyrke jorda delte vi opp nytt land som ble privat jord. Bøndene produser mat på sin egen private, og etter hvert andres private jord, og får et stort økonomisk bidrag fra oss alle for å gjøre det. Det samme skjer ikke på havet. Fiskerne og fiskeoppdretterne produserer sjømat i allmenningen på konsesjoner fra staten. Tilbake leverer de lønnsomme arbeidsplasser og skatteinntekter.
De siste 40 år har grensestolpene blitt satt ut i sjøen og gjerder inn lokaliteter for produksjon av mat. De som produserer mat i merd har ervervet en rett til å produsere der, så lenge de gjør det på en miljømessig og forsvarlig måte etter myndighetenes krav og forordninger.
Dersom vi tenker på havet som dyrket mark, gir det oss et langt større potensial for verdiskaping, enn om vi fortsatt skal bruke havet som en villmark der vi drar ut og jakter og fanger fisk. De norske sjøområdene er så store at det er fullt mulig å ta ut potensialet for produksjon av mat i merd, samtidig som vi øker verdiene av fiskeriene.
Da bør storsamfunnet gjøre en interesseavveiing som gagner alle innbyggerne i Norge. Når oppdrettsnæringen sakte kryper ut på storhavet, gir det økte muligheter, men skaper også nye utfordringer. Når Salmar og Gustav Witzøes havmerd og Inge Berg med Nordlaks sin havfarm kommer til Norges kyst, kan det gi en ny æra for produksjon av mat i merd.
Merder i havet er en like naturlig del av kulturlandskapet som fiskehjeller, hæsjer og rundballer, sjarker og ringnotbåter. I Kaldfjorden lever alle disse næringene i et samspill og er et godt eksempel til etterfølgelse. Fiskeri, turisme, sjøpattedyr og produksjon av mat i merd lever sammen og skaper verdier for oss alle. Et eksempel til etterfølgelse for flere kystsamfunn. Så gjenstår det å se om det nok en gang blir med ordene for ordfører Kristin Røymo eller om hun tør å si ja til noe for en gangs skyld – og satse på økt produksjon av sjømat i merd her i Tromsø kommune.
PS: Artikkelforfatteren er havbruksingeniør og har hovedfag i akvakultur, men har ikke jobbet med næringa siden 2007.