For syv år siden mistet Hovland evnen til å holde på avføringen.

– Jeg måtte gå med bleie for sikkerhets skyld og måtte hele tiden være obs på hvor toalettene var. Jeg unngikk steder der jeg visste det ikke var toalett, noe som førte til at jeg etter hvert ble veldig usosial. Jeg begynte å planlegge dagene mine ned til hver minste detalj – når og hva jeg kunne spise og drikke. Det ble til slutt mye flytende føde, for det var lettere å håndtere, forteller hun.

Ikke tatt på alvor

For Hovland var det en tøff tid. Særlig fordi avføringslekkasjer fremdeles er et tabubelagt helseproblem. Hun oppsøkte hjelp da problemene begynte, men det gikk mellom to og tre år før hun fikk hjelpen hun trengte.

– Jeg føler ikke at jeg ble tatt på alvor av legene. De skjønte ikke problematikken. Samtidig var det mye skam knyttet til det å sitte som kvinne foran en mannlig lege å snakke om at man ikke klarer holde på avføringen og samtidig oppleve ikke å bli tatt på alvor. Omsider henviste en spesialist meg videre til UNN, sier hun.

Der ble hun tatt imot ved Nasjonal kompetansetjeneste for inkontinens og bekkenbunnsykdom. Det tok knapt en dag før årsaken til Hovlands plager ble oppdaget.

– Det å bli hørt og forstått på UNN var en lettelse. Det var som å komme til himmelen, sier Hovland.

Hovland hadde pådratt seg en skade i bekkenbunnen etter sin siste fødsel 15 år tidligere – nærmere bestemt en rift i lukkemuskelen.

– Jeg har trent aktivt siden fødselen, noe som har holdt skaden i sjakk. Jeg byttet jobb og begynte å reise mye. Da ble det ikke tid til trening. Etter to år i jobben, ble plagene betydelig verre og det ble vanskeligere å håndtere i jobben. Mangel på trening var nok en utløsende årsak, forteller Hovland, og fortsetter:

– Og det er ingen tvil om at sykdommen går utover aktivitet, både trening og annet. Jeg holdt meg unna gruppetimer på treningssentre, konserter og kino. Selv bursdagsfeiringer ble utfordrende. I årene jeg var plaget, ble det mest turer i skog og mark.

Ny metode

På UNN startet behandlingsprogrammet øyeblikkelig. I løpet av tre måneder fikk Hovland kurs i kosthold og treningsøvelser, samtidig som inkontinensens alvorlighetsgrad ble kartlagt.

– Det viste seg at jeg hadde såpass kraftige plager at jeg kvalifiserte for videre kirurgisk behandling, opplyser hun.

Tidligere har den vanligste behandlingen av avføringsinkontinens vært sekundær sfinkterplastikk, der lukkemuskelkomplekset rekonstrueres.

Året før Hovland ble tatt inn til utredning og behandling, startet imidlertid gastrokirurg Mona Rydningen og hovedveileder Stig Norderval opp et forskningsprosjekt ved kompetansesenteret. Målet hennes var å sammenligne effekten av to nye behandlingsmetoder: injeksjon av en romoppfyllende substans (Permacol) og stimulering av nerver i bekkenbunnen med en pacemaker.

BEHANDLING: Som et ledd i doktorgradsarbeidet sitt, har gastrokirurg Mona Rydningen ved UNN gjennom fem år sett nærmere på effekten av å stimulere nerver i bekkenbunnen for å behandle inkontinens.

Fikk tilbake kontrollen

Hovland sa seg villig til å delta i studien, og fikk raskt påvist effekt av den nye behandlingen. Det ble besluttet at hun skulle få operert inn en permanent pacemaker.

– Etter en måned hvor kroppen kom seg igjen etter operasjonen, begynte livet på nytt. Jeg hadde igjen full kontroll, forteller hun.

Det er nå fire år siden operasjonen, og Hovland er ennå fri for plager.

– Jeg har nesten glemt hvordan plagene gikk utover meg og hverdagen min. Det var ikke bare kosthold og aktivitet det gikk utover, men jeg vegret meg i tillegg for å ha sex med mannen min. Det gikk betydelig utover livskvaliteten – det er noe jeg kan erkjenne i dag. Nå har jeg fått verdigheten tilbake.

Helt klar effekt

Det anslås at gjennomsnittlig nærmere åtte prosent av verdens voksne befolkning har plager knyttet til inkontinens. Den vanligste årsaken blant kvinner er alvorlige riftskader ved fødsel, noe mellom to og fire prosent av dem som føder i Norge opplever. 40 prosent av disse får senere plager.

– Men det er nok mange som opplever det, men som ikke tør å snakke om det. Vi trenger mer kunnskap og åpenhet rundt denne typen helseplager, sier Rydningen, som selv utførte operasjonene på Hovland.

– Vi opererte først inn en elektrode i bekkenbunnen, slik at vi fikk testet om behandlingen hadde effekt. Dersom det ble påvist effekt, fikk pasientene enten operert inn en permanent pacemaker eller en injeksjon med Permacol.

I løpet av årene 2012–2014 utførte Rydningen totalt 119 slike operasjoner, noe som i tidsperioden var flest i Europa. Resultatet fra studien presenterte hun da hun disputerte i mai i år.

– Det viste seg at effekten på livskvalitet som følge av pacemaker-behandlingen var høysignifikant, mens effekten av den tradisjonelle behandlingen var svært beskjeden, forteller hun.

Rydningen jobber nå sammen med en ekspertgruppe i European Society of Coloproctology for å standardisere den nye behandlingsmetoden.