Det tyske prosjektet som skal fylle den sørvestre delen av Kvaløya med vindmøller, er i ferd med å få hastverk på grunn av tidsfristene for å få norske subsidier til utbyggingen. Her følger en del argumenter for at utbyggingen bør droppes, både på Kvaløya og ellers i Norge.

Vindkraftverk blir nesten alltid dømt nord og ned av befolkningen i områder der utbyggingen skjer. Unntaket er et lite antall grunneiere som vanligvis får klekkelig betalt, og som derfor holder kjeft. Utbyggingsinteressene hevder ofte at motstanderne, av egoistiske grunner, kun er mot vindkraft i nærheten av egen bolig, hytte, friområde og lignende. Men dette stemmer ikke. Vindkraftmotstanden er mer prinsipiell: «Der» for noen, er naturligvis «her» for andre.

Det viktigste argumentet mot vindkraft i Norge, i tillegg til ønsket om å verne norsk natur, er at vi ikke trenger vindkrafta. Norge har tilstrekkelig med fornybar energi til egne formål, vi har til og med et lite overskudd som kan eksporteres. Så hva er da vitsen med å bygge «skoger» med ulønnsom vindkraft som norske strømkunder faktisk skal betale ekstra for? Ingen verdens ting.

Selv om vi skulle bygge hundrevis av vindmøller i hver kyst- og fjellkommune i Norge, ville det kun utgjøre brøkdeler av den fornybare krafta EU kunne trenge. Det er også et faktum at mye av den krafta som eksporteres/importeres, brukes til å «frakte seg selv» til kontinentet (kabelsvinn). Dersom Norge bygger ut den planlagte eksport-/importkapasiteten til kontinentet, vil svinnet hvert år tilsvare årsproduksjonen fra mange Alta-kraftverk (trolig minst 15).

Nå er det klart at det egentlig ikke er vindkrafta, men mellom 30 og 40 prosent av norsk vannkraft som planlegges eksportert til EU. Nesten like mye fossil energi må da importeres fra EU, for å dekke det energiunderskuddet som vil oppstå i Norge. Den norske el-miksen blir dermed nesten like brun som el-miksen i EU. Europa trenger i alle fall ikke mer av det EU har mer enn nok av fra før (ustabil vindkraft).

Den delen av norsk vannkraft som ikke skal eksporteres, må naturligvis gå til norsk industri og andre deler av arbeidslivet som trenger en stabil tilførsel av strøm. Det er derfor i realiteten de norske husstandene (som i dag forbruker omtrent tredjeparten av vår vannkraft) som etter hvert skal overta den ustabile og kostbare vindkrafta.

Beslutningen om at norske husstander i stadig større grad skal få sin strøm fra ustabil og kostbar vindkraft, er kombinert med et annet vedtak som mange nå har begynt å se konsekvensene av, nemlig innføringen av såkalte «smarte» strømmålere. De skal ikke gi strømkundene billigere kraft (som en statsråd hevdet for noen år siden). De skal tvert om bidra til å gjøre strømmen dyrere og til å «rydde opp» i det rotet som vil oppstå når forsyningen av kraft til norske husstander skal endres fra ren vannkraft til mer vindkraft kombinert med fossil energi fra EU.

De nye strømmålerne vil gjøre slutt på ordningen med at vi betaler for forbruket (kilowattimer). I stedet skal vi betale for «effekt» (kilowatt), altså for belastningen på strømnettet. Dette betyr at når nesten alle koker middag om ettermiddagen, når de fleste dusjer om morgenen, når mange lader elbilen samtidig, og når det er vinter samtidig i hele landet, så vil kraftselskapenes strømpris reguleres oppover. Som kjent er det utilrådelig å bruke vaskemaskinen om natta, når strømprisen er lav.

Et av hovedargumentene for vindkraftutbygging er at vindkrafta angivelig vil gagne klimaet, ikke i Norge, men i resten av verden. Dette er en sannhet med mange modifikasjoner. Vindmøllene – som ikke lages i Norge – må erstattes etter 20 år. Enorme søppelberg vil akkumuleres, og produksjonen av vindmøllene genererer betydelige mengder CO2. Det går også med store mengder sjeldne metaller som det allerede begynner å bli mangel på i verden. Ettersom vindmøllene ikke produseres i Norge, unngår man behendig at utslippene av klimagasser vil bli registrert i det norske klimaregnskapet. Vindmøllene seiler altså i stor grad under falskt klimaflagg. Og det blir heller ikke mange norske arbeidsplasser ut av vindkraftutbyggingen.

Konklusjon: Vindkrafta er ulønnsom, også for tyske spekulanter, med mindre de får hjelp av lukrative «grønne» (norsk/svenske) sertifikater, i tillegg til en formidabel (forventet) prisøkning på norsk kraft når nye eksportkabler og «smarte» strømmålere er på plass. Norske strømkunder vil merke priskonsekvensene om et par år, men da kan det være for sent å reagere.