Det har nærmest vært en politisk naturlov at dersom du blir valgt til leder av Arbeiderpartiet, kommer du til å bli statsminister. Det har kun vært ett unntak blant Ap-lederne de siste 90 årene, nemlig Reiulf Steen, og han stilte ikke til valg som statsminister.

Det har vært en opplest sannhet, helt fram til de siste ukene, at Støre kom til å bli Norges neste statsminister.

Så begynte det å gå galt. Katastrofemålingene har stått i kø, og Ap har ligget nede på 20-tallet på målingene. Det ligger an til å bli et ubehagelig tett valg.

Dersom Støre taper valget, attpåtil mot Norges mest høyrevendte regjeringen i moderne tid, spørs det om han har en fremtid i partiet. Det som skulle være «walkover» for Aps superstjerne, har blitt en intens kamp for tilværelsen.

Arbeiderpartiets svar på de dårlige målingene, er at «vår strategi forblir uendret». Strategien som går ut på at de skal fortsette å snakke om arbeidsledighet, sikker styring og behovet for økte skatter. Det er sikkert lurt å si det utad, men korrekt er det ikke.

Handling er nemlig tydeligere enn ord, og Aps nye strategi har siden forrige uke vært et samlet og voldsomt frontalangrep på Frp, og særlig integreringsminister Sylvi Listhaug. Støres siste håp er å klistre hele høyresiden, særlig Venstre og KrF opp til Frp. Ap vil gjøre det til et valg om «vil du ha mer Frp i regjering, eller oss?».

Både Støre og partitoppene Trond Giske og Espen Barth Eide har denne uken hatt store oppslag i rikspressen, hvor de hamrer løs mot Frp. Eide slår til og med fast at Listhaug minner om Trump, og at hennes krumspring til Sverige gjør det vanskeligere for norske diplomater å drive utenrikspolitikk.

Giske har kjørt på med mantraet: «En stemme til Venstre/Høyre/KrF, er en stemme til Frp». Selv om det ikke er feil, er det like korrekt som at en stemme til Ap også er en indirekte stemme til både SV, Sp og MDG.

Hver tiende velger stemmer taktisk, og det vet Aps strateger. Mange sitter fremdeles på gjerdet, og har ikke bestemt seg. Klarer man å mobilisere disse velgerne, er det mer enn nok for å avgjøre valget.

Høyre har ikke noe godt svar på Aps nye angrep. Ingen ledende Høyre-politikere tar Listhaug i forsvar, mens Erna Solberg og hennes regjeringsmedlemmer gjentar, som de har gjort de siste årene, «Jeg ville ikke ordlagt meg slik», hver gang de blir konfrontert med Listhaugs mest graverende uttalelser.

På den måten beholder de freden i regjeringskontorene, samtidig som de forsøker å holde Frp på en armlengdes avstand i valgkampen.

Forskjellen mellom innvandringspolitikken til Ap og Frp er ikke enorm. Begge partiene er for en restriktiv innvandringspolitikk, selv om Ap ikke liker å snakke om det.

Aps angrep mot Listhaug og Frp handler ikke bare om politiske skillelinjer, den handler om ord. Og ord er viktig. Det er først og fremst ordene og retorikken de bruker som skiller dem. Angrepet er mot Frps splitt og hersk-retorikk, som har et tydelig «vi» og «dem», og som angivelig skaper et «kaldere samfunn».

Med deres nye strategi stjeler Ap frykt-retorikken fra Frp. Men istedenfor å spille på frykt for innvandrere og det fremmede, håper de å spille på folks frykt for Frp.

Det første løftebruddet til politikerne skjer allerede før valget, i hver eneste valgkamp. Samtlige partier lover nemlig før valgkampen å bare snakke om sin egen politikk. De sier det vel vitende om at mantraet kastes over bord ved første og beste anledning.

Det er heller ikke noe galt i det. Å snakke om andres politikk er ikke et tegn på en skitten valgkamp. Det er tvert imot helt nødvendig for å få fram forskjellene mellom de politiske partiene, slik at velgerne kan ta opplyste valg.

At Ap velger å gjøre «Frp ut av regjering» til sin fanesak de to siste ukene før valget er likevel en spesiell strategi. Konsekvensen er ytterligere polarisering mellom blokkene i norsk politikk.

I verste fall kan det gi økt fokus på Frp og Listhaug som igjen kan bidra til å øke partiets oppslutning.

I beste fall kan det få nok velgere ned fra gjerdet og bidra til taktisk stemmegivning, og på den måten gjenopprette troen på hva Ap var overbevist om da de valgte Støre som partileder i 2014: At de hadde pekt på Norges neste statsminister.