Det er riktig som han sier, at temaet berører mange. Likevel har det på mange måter «avlyst» seg selv. Massemediene behandler vanligvis ikke dette temaet, og det enkelte selvmord blir ikke omtalt.
Holstad vil gjerne at de politiske partier tar opp saken, men det er ikke enkelt. Jeg kan godt forstå at partiene kvier seg.
Holstad har særlig for øye de mange tilfelle der et yngre menneske tar livet av seg. Det er mange som etter et uheldig kjærlighetsforhold eller andre nederlag i livet finner dette uholdbart.
Det beste er, både for en selv og for de gjenværende, at man bare forlater denne verden er en nærliggende tanke. For de pårørende er dette tragisk, og man vil lett stille spørsmål om man selv har handlet helt riktig mot vedkommende.
Det er jo også mange som har funnet livet meningsløst på et visst tidspunkt, men som senere kommer på andre tanker. Da er man takknemlig at man ikke fulgte den første innskytelse.
I Tromsø har man hatt mange som ville hoppe utfor brua – eller som har truet med det. Derfor fikk vi også selvmordsgitteret, som for noen år siden ble montert.
Men jeg har lyst til å se statistikken, hvor mange hoppet, eller truet med å hoppe, før og etter at gitteret kom opp. Jeg har dessverre en mistanke om at gitteret ikke har hjulpet så mye.
Men så har vi selvmord blant eldre. Holstad skriver at tallet på selvmord totalt er cirka 550. Jeg er ganske sikker på at det reelle tallet er høyere. Men for mange blir døden «kamuflert». Det blir funnet en medisinsk plausibel dødsårsak, mens pasienten selv for eksempel bare har tatt en stor dose sovemidler.
Dette er jo spørsmålet: Bør jeg ikke selv kunne råde over avslutningen av dette livet? Jeg vet jo at før eller senere tar det slutt. Dessverre er jeg blitt en skygge av meg selv slik jeg var i yngre år. Det er ikke lenger blitt noe morsomt å leve. Fortredelighetene er dessverre så meget hyppigere enn gledene. Skal jeg ikke da selv kunne bestemme tidspunktet? Jeg tror at det er mange som tenker på denne måten.
Dette har også en side til spørsmålet om medlidenhetsdrap – «evthanasie». Når den døende bønnfaller om å få en avsluttende sprøyte, de pårørende sier det samme, men hva sier legen?
Folk flest vil mene at da skal han sette sprøyta. Men hvis han gjør det, er han nok dessverre drapsmann, etter norsk rett. Vi hadde for en del år siden en seleber sak om en doktor Sandsdalen, som satte en sprøyte og ble dømt for overlagt drap. Men med de formildende omstendigheter fikk han. Jeg mener det var såkalt «domsutsettelse». Det er rent praktisk «ingenting».
LES OGSÅ: «Det er tausheten som dreper»
Noe annet var det med sykehjemsbestyrer Nessa, som det også var tiltalt i en seleber sak om for en del år siden. Han syntes så synd på mange av sine pasienter at han hjalp dem over i det hinsidige. Også for ham var det overlagte drap.
En annen sak er det at legene ikke er forpliktet til å foreta aktive livsforlengende tiltak. De kan skru av «krana», og da vil pasienten dø sin naturlige død – uten rettslige etterspill.
Det er fint at man drøfter temaet. Det er jo egentlig av de «evige» spørsmål, og det er mange store ånder som har vært inne på dette. Men i avisene skrives det ikke om det. Temaet er «avlyst».
Jeg er enig med Egon Holstad i at man kan gjerne få en debatt om dette- også i massemediene.