I avisene har man sett ham smilende hver gang The Edge har vunnet priser eller rapportert om rekordoverskudd. Øyvind Alapnes innrømmer imidlertid at det også har tatt på, selv om han er utrolig glad for å ha fått være med på reisen.

3. april 2013 tripper en nervøs dommer i spillertunnelen på Santiago Bernabéu idet kjenningshymnen toner ut over anlegget. Han skal ut og dømme storkampen Real Madrid–Galatasaray i Champions League, hans største oppgave til da i dommerkarrieren. Dette kunne vært Øyvind Alapnes, men i 2006 valgte han å hoppe av dommerkarusellen. Svein Oddvar Moen, som var mannen i spillertunnelen, ble tatt opp som toppseriedommer samtidig med Alapnes. Livene deres har de siste årene tatt dramatisk forskjellige retninger.

– Jeg husker den kampen, og at jeg var svært glad på Svein Oddvars vegne. Champions League er det største en dommer kan få være med på. Samtidig tenkte jeg at jeg var bra glad for at det ikke var meg som måtte ut på Santiago Bernabéu. Jeg savner ikke dommerfløyta. Men så får jeg være med på mye som skaper begeistring innen hotellbransjen også.

Øyvind kommer fra Finnsnes, og var en av Nord-Norges fremste friidrettstalenter før fotballdømminga kom og tok ham. Han er blant annet nordnorsk mester på 1.500-meter, samt kan skilte med en andreplass i Barentskamp på samme distanse.

– Jeg har alltid likt å trene, og var nok bedre trent enn spillerne jeg dømte. Det var også friidretten jeg gikk tilbake til da jeg sluttet å dømme.

– Hvordan kan man finne på å velge et yrke der man er garantert kjeft hver gang, uansett hvordan man leverer?

– Jeg elsker fotball, men hadde ikke ferdighetene til å bli toppspiller selv, og da var det en av mulighetene. Å bli dommer er ikke akkurat noe triks for å sjekke damer, sånn som det er for spillerne, men jeg ble klar over hvilken viktig jobb det var i store kamper. Og man blir tross alt møtt med respekt.

– Hva vil du si var høydepunktet i dommerkarrieren?

– Debuten min i Tippeligaen føltes stort. Men det var samtidig skremmende. Og jeg husker at jeg fikk slakt etterpå.

– Apropos det, hvis jeg sier navnet Roman Kienast, hva tenker du da?

– Det var han østerrikske spilleren som var i HamKam …

– Ja, og som du feilaktig annullerte målet til i 2003.

– Det stemmer. Jeg var heldigvis dommer i en tid hvor man kunne innrømme at man hadde tatt feil. En jeg husker bedre, er Steven Lustü. Jeg fikk et dårlig tips fra assistentdommeren, og utviste ham. Det viste seg å være fullstendig feil. Det førte til at TV-kameraene sto klare utenfor døra da jeg var ferdig dusjet og det resulterte i en dobbeltside i VG. Lustü knuste også en benk i sinne, men spisslegenden Odd Iversen uttalte at det var akseptabelt, situasjonen tatt i betraktning.

– Da du bestemte deg for å trekke deg tilbake i 2006, var det slike reaksjoner fra folk og media som var grunnen til det?

– Nei, det var snarere erkjennelsen av at jeg hadde blitt 30 år, og ikke hadde noe å falle tilbake på etter en dommerkarriere. Den stopper som kjent når man er 45, og jeg tenkte: Hva da? Jeg måtte snu om på livet, og sette jobb som førstepri og fotball på andreplass. Det doblet livslykken, men halverte lønna. Jeg søkte på jobb som daglig leder i City Living Hotel, uten noe som kvalifiserte meg for oppgaven.

– Hvordan klarte du å overbevise dem?

– En ting jeg ble veldig klar over da jeg var dommer, var hvilken hatt man har på når man prater. I utgangspunktet er jeg kjempesjenert, men i rollen som dommer visste jeg at det var det jeg opptrådte som. Det gjorde det lettere å skjønne hvordan jeg skulle bekle rollen de ønsket seg på hotellet. Selgeregenskapene trumfet erfaringen, kan man si.

Noen liker å leke med varmen, men i Alapnes’ tilfelle er det vel snarere å kaste seg hodestups inn i bålet. Han gjorde det da han ble toppdommer, og gjorde det igjen da han sa ja til å starte Nord-Norges største hotell og ansette 150 stykker fra «scratch».

– Jeg hadde heldigvis gått Choice-skolen på With Hotel innen jeg fikk jobb på The Edge, men det var temmelig overveldende likevel. En ting jeg kjapt ble klar over, var at jeg måtte bare innse at jeg ikke kunne alt, og at noe rett og slett måtte overlates til andre. I starten var jeg svært bekymret, men så fikk jeg med en som hadde gjort en slik oppstart tidligere i Trondheim. Det roet nervene.

– Men det må da ha vært ganske kaotisk?

– Ja. Vi hadde knapt med tid, og det var mangel på fagmennesker, så vi arrangerte audition i fire rom på Nerstranda, for å få tak i folk. Dette var første gangen ever at noen hadde gjort noe slikt, og 450–500 var med og forsøkte seg.

– Var du noen gang nervøs for at dere ikke skulle rekke fristen?

– Ja, mer enn nervøs. Normalt skulle byggingen være ferdig i god tid før vi åpnet, men på grunn av en konkurs i VVS Rør og Vann, ble det enorme forsinkelser. Hvis noen hadde kommet 30. april, ville de trodd at det var ett år til åpningen, fordi nesten ingenting var på plass. Det syke var at åpningsdagen var 1. mai.

Alapnes forteller hvordan de på mirakuløst vis fikk rodd det hele i land. Åpningsdagen gikk alt på skinner, og de slitne medarbeiderne feiret bragden. Klokken 23 dagen etter oppsto det imidlertid en ny krise, da det plutselig begynte å dryppe fra taket over baren.

– Et sprinkelhode hadde skrudd seg på og mange tusen liter vann hadde fylt rommet, og det hadde begynt å renne mellom etasjene. Vi trodde at vi måtte stenge hotellet. Det var tidenes nedtur, og mange ansatte gråt. Det var som å komme inn i garderoben etter et særdeles bittert tap.

Skadeomfanget viste seg imidlertid å være mindre enn fryktet, og foruten noen stengte rom og flytting av en bar, var det mulig å fortsatt holde åpent. I stedet for bare å puste lettet ut, annonserte Øyvind spontant at de den påfølgende dagen skulle arrangere aqua-party.

– Det ble et sinnssykt liv, og vi rigget til i hui og hast. Hele 1.000 stykker møtte opp, så på rekordtid hadde vi fått snudd tidenes nederlag til en seier.

Det er sånn vi har blitt vant til Øyvind i media, hvor han fronter ville påfunn eller feirer priser hotellet har vunnet. På de fire årene har de høstet utmerkelser som Best Clarion International Hotel, Best Clarion Scandinavian Hotel og New Hotel of the Year.

– Det kule med å jobbe med Petter Stordalen er den enorme friheten man får, og innstillingen om at hotellet skal være mer enn en plass du bor på. Jeg tror det er derfor vi har lyktes så bra.

– Men med så ekstremt intens jobb, må det da ha tatt på. Hva vil du si har vært baksidens medalje for deg personlig?

– Vel, jeg er singel og har to barn på to år …

– Hvordan får du tid til dem?

– Jeg har bare skjønt at livet mitt består av to ting – ungene og hotellet. Spontaniteten i privatlivet er borte, og alt må planlegges rundt de to elementene. Man takker nei til mye, og legger ikke ut på de lengste feriene, men ellers er det ikke så mye man ofrer.

– Får du tid til å gjøre ting du selv ønsker, da?

– Jeg får ikke trent hver dag, men jeg får i alle fall litt egentid. Jeg har blant annet begynt å ta lappen på mikrofly.

– Hva er det vanskeligste med å være hotelldirektør?

– At man ikke klarer å skru The Edge av i hodet. Det er jeg dårlig til. Er det et problem eller en konflikt mellom ansatte, blir jeg liggende og kverne på det om natta. Det kan bli litt mange netter uten søvn.

– Å holde 150 personer lykkelige og motiverte til enhver tid høres ut som en umulig oppgave. Hvor vil du si at det butter, når ting ikke går som de skal?

– Folk på utsiden har inntrykk av at å jobbe på The Edge er som å gå på en blomstereng, men det er krangling her også, og beinhardt arbeid. Vi har tatt på oss enormt mye, og det tar på over tid. Jeg har vært nødt til å roe ned spontaniteten for at folk skal få pusterom. Det er også høy turnover i hotellbransjen, og krevende hele tiden å måtte lære opp nye folk. Også er det spesielt vanskelig å rekruttere folk i en by som Tromsø, hvor det er så mange jobbmuligheter.

– Hva synes du er vanskeligst med å være sjef?

– Når ansatte blir uvenner, går det inn på meg. Bagateller har en tendens til å bli mye større over tid. Det er også en marginbasert bransje, og det gjør at man er tvunget til å ta noen upopulære beslutninger. Det er krevende å skape god bunnlinje og samtidig sørge for at alle ansatte er fornøyde. Vi har heldigvis vært skånet for de mest negative prosessene. Vi har unngått nedbemanning, men noen ganger har vi ikke erstattet folk som har sluttet. Det er viktig å ikke bli offer for «fat cat»-syndromet.

– Tenker du noen gang at det hadde vært bedre å være lærer eller snekker?

– Nå tror jeg lærere også tar med seg jobben hjem, og sikkert snekkere også. Jeg skulle selvsagt gjerne «forlatt jobben» idet jeg dro fra jobb, men jeg ville ikke byttet jobb med dem som har det slik likevel.

– Er The Edge-direktør en jobb man kan ha livet ut?

– Nei. Jeg tror ikke det er sunt at toppledere blir for lenge i en slik jobb.

– Hvor ser du deg selv om ti år?

– Jeg jobber nok ikke her da, selv om jeg ikke kommer på noen annen jobb jeg ser for meg å gå til.

Men det er i alle fall godt å vite at på et hotell fører alle veier til rom.

– Ja, det er alltid betryggende, haha.