I 2017 er det ingen enkeltperson som har bidratt til større endring for idretten i Tromsø enn Simo Valakari. Han ankom et TIL-lag som var totalt blottet for selvtillit, og en by som forberedte seg på det uunngåelige nedrykket.

På rekordtid har han snudd både laget og stemninga.

Men det var mange som var skeptiske til ansettelsen, både i Tromsø og Finland, innrømmer han.

– Det er svært sjelden at finske fotballtrenere får prøve seg utenlands, så mange der hjemme var i tvil om det kunne lykkes.

– Var du selv bekymret for å feile?

– Det slo meg aldri, og uansett hadde jeg ingenting å tape. Men etter å ha sett spillerne var jeg overbevist om at det kom til å gå. Det er gode kvaliteter i stallen.

På grunn av den krevende arbeidsoppgaven, har Simo ikke fått vært tilbake i hjemlandet siden han tiltrådte i juli. Han mener imidlertid at det har vært enkelt å gli inn i tromsømiljøet.

– Helt fra jeg kom har det føltes som hjemme. Folk er åpne, og klubben er veldig profesjonell. Det gjør det lettere å tilpasse seg livet her.

– Det tok ikke lenge før du hadde opparbeidet deg heltestatus i byen. Hvordan føles det?

– Alt handler om spillerne. De responderte bra, og var med på endringene. Ingen kan få til dette alene. Jeg ønsket å få dem til å spille som et lag. Kun da kan vi få til noe.

– Da iTromsø for to uker siden trykket all forsideteksten på finsk, som en hyllest til at TIL hadde berget plassen, registrerte jeg at noen i finske medier mumlet om at det var en tabbe å la deg gå, og at du burde bli den neste finske landslagstreneren.

– Jeg tror de fleste i Finland synes det var stort at vi berget oss. Selv om jeg har vunnet ligaen og cupen i Finland, vil jeg si at dette nok er den største bragden.

– Og hva er ambisjonene for 2018-sesongen?

– Vi må fortsette å bygge opp laget. Sikte høyere – til neste år skal vi ikke være i nedrykksstriden. Alt handler om små skritt, men også om å være realistisk.