Smith-Simonsen, som i en årrekke har jobbet med bistandshistorie, nord-sør relasjoner og utviklingsstudier, er sterkt kritisk til bildebruken i Mastercards nye julekampanje, hvor man ved å dra kredittkortet samtidig gir fattige og sårbare barn skolemat.

På en opplyst reklameplakat utenfor biblioteket, kunne man lese teksten «Bruk ditt MasterCard for deres fremtid» akkompagnert av et bilde av to barn med afrikansk utseende og to tomme plastkopper.

Nasra Omar gikk ut i sosiale medier og kritiserte bildebruken. Nå har hun fått støtte av SV-politiker Ingrid Marie Kielland som ber kommuneledelsen se nærmere på reklamen, da i lys av de fremtidige retningslinjene for reklamefinansierte bymøbler i Tromsø.

– Jeg er veldig enig i Omars og Kiellands observasjoner. Vi er blitt altfor vante til å se den typen bilder til å reagere. At de nå tar opp problematikken og bruker Mastercards kampanje som eksempel er fint, sier Smith-Simonsen.

Oss og dem

Den typen bildebruk, hvor afrikanere og barn med afrikansk utseende stereotypiseres som hjelpetrengende og stakkarslige, har vært en del av bistanden siden dens opprinnelse. Særlig jentebarn, og aller helst jentebarn med mørk hudfarge, går igjen.

– De fremstilles som noe av de mest hjelpeløse, ressurssvake og undertrykte i verden. Og bildene assosieres med noe godt. Det å være snill, omsorgsfull, sympatisk og omtenksom. Det er viktig at vi gjøres oppmerksom på de uheldige sidene ved dette, selv om det kanskje umiddelbart vekker motstand.

– Det er ingen tvil om at den typen reklame skaper noen bilder av "de andre" – og ikke minst bilder av oss. Vi er de som deler av vår overflod. At vi ved å dra kredittkortet kan hjelpe, det kjennes kanskje særlig godt i julestria når Mastercardene går varme, sier instituttlederen.

Forflatet og forenklet

Smith-Simonsen er klar på at bildebruken i reklamer som Mastercards er med på å bygge opp under en paternalistisk holdning som går utover personer av afrikansk opprinnelse.

– Det gjør noe med hva man assosieres med, og påvirker forholdet til andre mennesker og forholdet til en selv. Det er ydmykende. I tillegg har norske medier ofte en tendens til å skildre Afrika som et land når det faktisk er et kontinent med 51 land, som igjen er innbyrdes forskjellige.

– Det at vi har et forflatet og forenklet bilde av Afrika og afrikanere forsterkes igjen og igjen gjennom bistandens representasjoner. Bruk heller bilder av ressurssterke mennesker som er i stand til å ta imot og videreutvikle det de har og det de får. I det minste bør man tone ned den veldige stakkarsliggjøringen.

Vil avvikle bistanden

Hadde instituttlederen fått det som hun ville, hadde hun gjerne sett at den vestlige bistanden ble en saga blott.

– Vi vet lite om hva bistanden bidrar til, all den tid det er vanskelig å tallfeste og kunnskapen er veldig upresis. Det imidlertid har sterke indikasjoner på, er at det bidrar til avhengighet. Det forhindrer lokale krefter i å skape bærekraft på egen hånd. Vi bør heller satse på handel og afrikanske land som likeverdige handelspartnere.

– Men det er forskjell på bistand generelt og nødhjelp, slik som Verdens matvareprogram. De bidrar tross alt med mat der hvor det ikke er mat å få.

– Det stemmer, og det er en stor forskjell. Nødhjelp gis der hvor nøden rammer, uansett hvem den måtte ramme. Det er bistand til langsiktige utviklingsprosjekter jeg er mest kritisk til.