«Inne til service»

Alle kjenner uttrykket «å ha bilen inne til service», men de fleste vet at service ikke bare er et ord hentet fra et fremmed språk, men også et fremmedord for oss nordmenn. Det finnes dog unntak.
nyheter

Hvis folk utenfra skulle beskrive nordmenn, er ikke «høflige» og «serviceinnstilte» blant ordene de ville bruke. Vi kan være hyggelige, og til og med imøtekomne, men høflige er vi definitivt ikke.

Jeg har bodd i London i 6 år, hvor folk utbryter «sorry», «pardon» eller «excuse me» annenhver setning. Her hjemme sier vi kun unnskyld hvis vi har kommet i skade for å stikke ut øyet på noen med en paraply. Selv i edru tilstand opplever man nordmenn brøyte seg forbi deg i køen, og velte kaffekoppen over deg uten så mye som å kikke unnskyldende opp. I London ville det nærmest vært en grisebank-bestilling.

Hadde ikke høflighetsfrasene eksistert i det engelske språket, ville landet konstant vært i masseslagsmål, så mye som folk dulter borti hverandre. Dette er selvsagt ikke like stort problem på et sted som Røst eller Husøy. Her ytres det «beklager» når man slår høtten gjennom hånda på kompisen, som i et forsøk på å være hjelpsom har strukket den ut for å løfte torsken over ripa. Lengre enn det går vi ikke for å unnskylde oss. Kameraten skjønte da at det ikke var med vilje. Slikt trenger man ikke forklare. Denne innstillingen preger hele den norske væremåten.

LES OGSÅ: Har #MeToo-opprullingen gått for langt?

Det samme gjelder serviceinnstillingen. Norge er i stor grad et bygdesamfunn, og ettersom vi er vant til å kjenne alle rundt oss så godt at vi uten sjenanse kan be om assistanse, tilbyr vi det stort sett ikke. Dette funker greit så lenge vi omgås folk med samme bakgrunn som oss selv. Dukker det opp noen utenfra, virker det for dem som om vi mest av alt ønsker å bli kvitt dem.

Hvis du trenger en serviett til kakefatet, får du vær så god be om å få det. Du finner ut at det er påfyll på kaffen kun hvis du er frempå og spør om det. Og du får et overrasket blikk fra mannen bak skranken hvis du ber om syltetøy til vaffelen. Du får det, rett nok, uten protester, men her er det i alle fall ikke snakk om å gå den ekstra mila for noen.

Mye av grunnen til at svenskene har vært så populære å ansette på restauranter og barer, er at de tar seg av kundene. De kommer med høflighetsfrasene på rett sted, er behjelpelig med ekstra informasjon du måtte trenge og løfter fram stolen, slik at du lettere skal få satt deg.

Norske servitører befinner seg adskillig nærmere «finsk fjernsynsteater» når det gjelder imøtekommenhet, hvis man skal tenke seg en skala hvor en overstrømmende partysvenske er i motsatt ende. Dette trodde jeg også gjaldt for alle andre nordmenn, inntil en opplevelse nylig snudde opp ned på den forestillingen.

LES OGSÅ: «I dag samles vi endelig som nasjon. La oss dabbe sammen!»

Da snøen hadde lagt seg, og det ikke lenger var noen tvil om at den kom til å bli liggende, begynte jeg å vurdere hvorvidt det ikke var lurt å bytte til dertil egnede dekk. Et par nestenulykker, hvor jeg kom seilende ned Røstbakken, hårfint unna biler jeg definitivt hadde vikeplikt for, skulle bli det som endelig overbeviste meg – jeg måtte bytte.

Etter å ha vurdert å gjøre det selv, kom jeg på hvor behagelig det hadde vært sist, hvor Dekk1 hadde ordnet det i en fei. Ikke var det spesielt dyrt heller. Beslutningen var en «no-brainer». Fredag morgen troppet jeg opp med bilen til avtalt tid, og fikk beskjed om at den kunne plukkes opp igjen når som helst før stengetid. Perfekt.

En time senere får jeg en telefon fra verkstedeieren som lurer på om jeg har sikkerhetsmutteren. «Sikkerhetshvafornoe?», sa jeg, og han forklarte rolig at BMW hadde et sikkerhetssystem for å forhindre at dekkene skulle bli stjålet fra bilene, og at man derfor trengte denne for å få dem av.

Jeg måtte innrømme at jeg verken kunne erindre å ha fått eller sett denne da de sist byttet, men antok at den nok var lagt et eller annet sted i bilen. Etter en halvtimes saumfaring ringte han tilbake. Sikkerhetsmutteren var fortsatt ikke dukket opp, men han hadde en annen løsning. Det kunne bores opp, bare at «sikkerhetsmutteren» ikke kom til å passe etterpå. Det var ikke veldig vanskelig å samtykke til, alt med mutteren bare hadde vært til besvær, og uansett var borte.

LES OGSÅ:Julebordene, eller nissefylla, er over oss. Alle mann til pumpene.

Jeg turte aldri spørre hva denne ekstraoperasjonen kostet. Ettersom jeg ikke hadde noe som helst minne om noen mutter, tok jeg for gitt at de la hele skylden på meg. Uansett kom jeg ikke utenom.

Sønnen min ringte midt oppi det hele og lurte på om jeg hadde tid til å kjøre ham på trening. Jeg skulle uansett plukke opp bilen, og tenkte at dette kunne skje i samme slengen. Da jeg ankom Dekk1 hadde de imidlertid fortsatt ikke fått løs dekkene. BMW hadde blitt tilkalt, og løsningen var på vei, men ettersom dette tok lengre tid, hadde de ordnet leiebil for meg til over helgen. Det var bare et «men» – at denne befant seg på flyplassen.

«Å faen», ytret jeg for meg selv, med tanke på løftet jeg hadde gitt om å kjøre poden til trening. «Han der borte kan forresten kjøre deg», sa mannen bak disken, og pekte på en fyr som satt ved vinduet. «Jøss, fantastisk».

Mannen ikke bare kunne kjøre, etter å ha fortalt om min tidsnød, ga han meg en leksjon i hvordan man raskest kommer seg fra den ene enden av øya til den andre. Hvis jeg noensinne skulle trenge fluktsjåfør til et ran, ville han vært mitt soleklare førstevalg.

På oransje trafikklys, mot enveiskjøringer og i feil fil inn i rundkjøringer – alt for å knappe ned sekunder. Poden var på treninga ti minutter før han en gang trengte. Jeg ville brukt den tredobbelte tiden på tilsvarende rute. Da han satte meg av på ved bilutleien på flyplassen var det hakket før jeg ga ham en klem. Fyren hadde definitivt reddet dagen.

Da jeg mandag kom oppom med leiebilen for å bytte den mot min egen, fryktet jeg alvorlig for hva gildet hadde kostet. Vel hadde det vært behagelig, men slik luksus blir gjerne oppfulgt av en klekkelig regning.

Jeg går opp til disken, får nøkkelen i hånda, og spør forsiktig om hva det hele kostet? «Du skal slippe å betale, ettersom det ble så mye styr», sa mannen bak disken. «Hva? Seriøst? Hva med leiebilen, da?», spurte jeg. «Den regningen tar vi».

Lettere sjokkskadd går jeg bort til bilen og setter nøkkelen i tenninga. I det den starter ser jeg at de også har lagt igjen en karamell på setet.