Filmen utspiller seg i tida like etter andre verdenskrig. Hovedpersonen vurderer å begå selvmord på julaften og tiltrekker seg oppmerksomheten til sin skytsengel. Etterkrigstida preget også Tromsø og to av dem som vokste opp på 1950- og 60-tallet var Erling Steenstrup og Kåre Sørensen. Steenstrup er Tromsø kommunes rådgiver innen kulturminner og bygningsvern, mens Sørensen er tidligere kultursjef i kommunen. I forkant av filmvisningen ledet iTromsøs Kjetil Vik de to karene i en samtale om jula i gamle dager.
– Det er viktig å huske at den gangen var Tromsø på størrelse med Hammerfest med rundt 11.000 innbyggere. Alle bodde innenfor bygrensa og alle kjente alle, forteller Kåre Sørensen.
Brød med sukker
Sørensen husker samholdet aller best.
– Jeg bodde i Skippergata 14 og både besteforeldre, tanter og onkler bodde i nærheten. Vi gikk aldri sultne fordi det var aldri langt til nærmeste hus man kunne ringe på. Spurte man etter ei skive med sukker så fikk man det, husker han.
Mye har endra seg siden den gang, blant annet klasseskillene.
– Jeg er arbeiderklassebarn, i motsetning til Erling. Vi led ingen nød, altså, men det var det andre som gjorde, forteller han.
Sørensen husker godt hvordan kjøpmennene hjalp dem som trengte det mest før jula.
– Alle hadde sin faste baker, sin faste kolonial, og de som hadde lite fikk kjøpe på krita i førjulstida. Disse kjøpmennene gjorde mange en stor tjeneste, mener Sørensen.
Netthandel
Pinnekjøtt var det ingen som spiste. Det gikk i ribbe, juletorsk, julekveite, lutefisk og rakfisk. Barna fikk gaver den gangen også, men gavene var ofte praktiske, enten i form av klær eller annet de kunne bruke.
– Vi fikk jo ikke gå ut på 1. juledag og satt innesperra hele dagen, derfor var det viktig å få leker i gave så vi hadde noe å drive på med. Det som fortsatt er likt i dag er at familier samler seg i jula, sier Sørensen.
Steensrup sier at han har kjøpt alle julegavene på nettet i år, samt at allergien har tvunget ham til å kjøpe plastjuletre.
– Er dere kritiske til dagens forbruk i førjulstida?
– Nei, når man er blitt såpass gamle som det vi er så lar man det meste passere, sier Steensrup.