Ingvild Solstad-Nøis, forfatter og daglig leder i Ordkalotten

• Jeg startet litteraturåret 2017 med å lese Johan Haugeruds «Enkle atonale stykker for barn», som er en leken, forunderlig roman om livets tilfeldigheter. Haugerud som også er filmskaper er en mester i å vise fram hvordan vi opptrer for hverandre, det sosialt konstruerte.

• Jeg har barn og av den grunn opptatt av barnelitteratur. Det er mye tull og dårlige påfunn på den fronten, spesielt for gutter. Årets fineste leseopplevelse for gutten min på ni år var «Mirakel» av amerikanske R.J Palacio, en skikkelig god roman om å være annerledes.

• Jeg har også lest de to Tromsø-bosatte forfatterne Ingvild Holvik og Kjersti Kollbotn, som har gitt ut bøker i løpet av året. Begge er språksikre forfattere med en litterær vilje som bærer romanene. Holviks, «Premien for alt», om alderdom, og Kollbotns «Jord», om plikt og røtter, er eksistensielle bøker som tar mennesket på alvor, begge på sin måte.

FORFATTER: Sigbjørn Skåden.

Sigbjørn Skåden, forfatter

• Synnøve Persens «Ruoná rieggá vuol váccášit/Under grønn ring vandre». Tospråklig samisk/norsk diktsamling fra den anerkjente forfatteren og billedkunstneren Synnøve Persen. Persen skriver glassklart om å bevege seg i landskap.

• Saia Stuengs «Hamburgerprinseassa». Samiskspråklig ungdomsroman med friskt og oppfinnsomt språk fra en ung forfatterdebutant. Treffsikkert og humoristisk om tunge temaer som spiseforstyrrelser og utenforskap, en sjelden type bok i den samiske bokfaunaen.

• «Sáráhká sámemánák – Márkosámi boalgan vai sámi oahpisteaddjit/Markasamisk skamobjekt eller samiske snuoperatører». Sakprosabok om den samiske barnehagen Sáráhká sámemánák i Skånland kommune og de fire kvinnene som etablerte barnehagen i 1987. Svært beskrivende for hvor massiv motstanden mot samisk språk- og kulturarbeid har vært og hvor mye mot som krevdes for å jobbe med disse sakene i denne perioden.

FORFATTER: Ingvild Holvik.

Ingvild Holvik, forfatter og konsulent i Norsk Forfattersentrum

• Maggie Nelsons «Argonautene», oversatt av Anne Arneberg. Blendende smart roman om å elske et transkjønnet menneske. Krystallklare og gripende refleksjoner om identitet i flyt og sterkt om å bli/være stemor og mor. Noe av det mest oppløftende jeg har lest om kombinasjonen barn og forfatterskap.

• Wenche Mühleisens «All gjeldende fornuft». Jeg-fortelleren er en anerkjent kjønnsforsker som befinner seg i eksistensiell krise da hun erkjenner at hun har havnet i alderdommens pubertet. Skarpsindig og vittig kritikk av menneskefiendtlige strukturer i akademia fra et originalt perspektiv som samtidig røsker opp i inngrodde myter om overgangsalderen.

• Olaug Nilssens «Tung tids tale». Tidenes mest overbevisende Brageprisvinner? Noen ytterst få har tilsynelatende evnen til å løfte seg selv etter håret ut av en umulig situasjon bare ved å skrive. Det er selvsagt langt fra sannheten, Nilssen har kjempet på mange arenaer for et verdig hjelpetilbud til autistiske barn og familiene deres. I tillegg har hun klart å skrive en ekstremt disiplinert og gjennomreflektert fremstilling av en avmektig livssituasjon som det er fristende å kalle en maktdemonstrasjon.

FORFATTER: Henning Howlid Wærp.

Henning Howlid Wærp, forfatter og professor ved Universitetet i Tromsø

• Kristin Storrustens «Barsel». Storrusten debuterer med en diktsamling med følgende tilegnelse på omslaget: "Hvert år fødes det seksti tusen barn i Norge. I seksti tusen hjem sitter noen og føler alle ting på en gang. Denne boken er tilegnet dem." Hurra for dikt om frustrasjoner og søvnløshet, om forventningspress, formaninger og velmente råd, om mammagrupper og kvinneforum på nett.

• Gro Dahles «Anna og Frank». Tittelen kan få dette til å høres ut som en barnebok, men Anna er den russiske lyrikeren Anna Akhmatova og Frank er beatpoeten Frank O´ Hara. Gro Dahle har lest seg igjennom begge forfatterskapene og skriver dikt der hun henter ut fragmenter og linjer fra hver av dem, sampler og siterer. Det er et flott stykke formidlingskunst vi her møter, men også Gro Dahle selv som poet, hennes lett naivistiske stil og rytmefølelse er umiskjennelig.

• Knut Ødegård: «Tida er inne». I år er det femti år siden poeten Knut Ødegård debuterte; han er 72 år og kan koste på seg å se litt tilbake på livet sitt mens han beskriver hvordan kroppen endrer seg. Vi møter personer fra oppveksten i Molde, blant andre pianostemmeren Schick. Med skiftenøkler og ringnøkler arbeider han seg gjennom alle toner, skrur og lytter. Pianostemmeren løfter til slutt hele familien opp i den fullkomne harmoni. Og den unge Knut fester vinger på ryggen og kaster seg ut fra taket på huset. Her er poeten født!

FORFATTER: Morten Wintervold.

Morten Wintervold, forfatter

• Lars Norén: «Fragment». Gjendiktet til norsk av Steinar Opstad

Steinar Opstad har gjort et stort arbeid med å gjendikte Lars Noréns fragmentsamling til norsk, to år etter at den kom ut i Sverige. Norén er kanskje mest kjent som dramatiker; her får vi følelsen av å slippe rett inn i det ekkokammeret han tenker og skriver i. Ei tykk bok med korte og pregnante utsagn man kan bla fram og tilbake i og tenke med og mot: «Naturen er den tragedien som avstår fra innsikten den gir».

• Tehis Ørntoft: «Dikt 2014». Gjendiktet til norsk av Erlend O. Nødtvedt og Britt Kristin Ese. Nok ei bok som er gjendikta fra et av våre nabospråk. Det er ikke tilfeldig. De siste to årene har norske forlag tatt inn et etterslep på skandinavisk poesi, og Theis Ørntofts bok fortjener mange lesere. De er en generasjonsstemme i disse tekstene som vakler mellom apati og sinne. Små, private episoder brytes mot følelsen av maktesløshet i møte med nyhetsbildet og verdenssituasjonen–i et språk som er direkte og potent.

• Øyvind Rimbereids «Lenis plasser». Rimbereid har en egen plass i norsk poesi. Stemmen er umiskjennelig, han skriver på Stavanger-dialekt (mange vil hevde det var Rimbereid som starta den nye bølgen med dialektpoesi etter 2000) og angriper stoffet sitt med lange, ordrike linjer som slynger seg nedover arket. Lenis plasser holder nivået, samtidig som han adresserer dagsaktuelle sosiale og klimapolitiske utfordringer. Et fint sted å begynne for dem som måtte tvile på poesiens samtidsrelevans.

Silje Birgitte Johannessen, på vegne av alle ved barne- og ungdomsavdelinga på biblioteket

• Bjørn Sortlands «Hver morgen dyppet min søster brystene i isvann for å bli pen». Mariam må flykte fra Homs i Syria med familien sin i 2011. I Aleppo 3 år senere er det bare hun og lillebroren Luka igjen. Da Luka blir akutt syk bestemmer hun at de må flykte til Tyrkia og videre til «verdens beste land». Realistisk og hjerteskjærende om barn og ungdom alene på flukt fra et krigsherjet land, og om ei ung jente som slåss for å redde livet. God, gripende og vond historie. Lettlest.

• Magnhild Winsnes` «Hysj!». Hanna er på ferie hos kusinen Siv hvert år, men denne sommeren har alt endret seg. De har ikke lenger samme interesser og Hanna forstår ikke de sosiale kodene. Hysj! er en grafisk roman med nydelige bilder, en humoristisk, fin og sår fortelling om hemmeligheter, løgner, identitet og overgangen fra barn til ungdom.

• Mari Kanstad Johnsens «ABC». Det faller plutselig en ring på hodet til Anna, og hun og mormor lurer på hvor den kan ha kommet fra. De ringer på alle leilighetene i blokka fra A til Å for å spørre de som bor der. En ABC med en leken og original inngang til alfabetet, med dramatisk stigning og spennende overraskelser bak hver dør og fine illustrasjoner med mange morsomme detaljer og ord å leite seg fram til.