Walter Meijer Pedersen Leijon og Kjell B. Mortensen (L & M) har i iTromsø 16. januar et innlegg der de mener å kunne slå fast hvor grensa mellom Norge og Russland lå i middelalderen.

De har også klare synspunkt på hvordan forskere ved UiT villeder og feilinformerer studenter og allmennheten om nordnorsk historie, med vår historieskriving som skal være «styrt av etniske ambisjoner», og som burde bli korrigert av historikere fra andre universitet.

Først om grenser. L & M, og deres faglige støtte Trond Gabrielsen, har i flere sammenhenger fremvist en problematisk kildeforståing. I leserinnlegget er det særlig Lyngstuva som får gjennomgå. «Grenseskjellet» fra cirka 1330, som er gjengitt i Norges gamle Love inntil 1387, beskriver grensene for russernes rett til å kreve inn skatt i vest og tilsvarende for norsk skatteinnkreving i øst. I området mellom disse grensene kunne både Norge og Novgorod kreve inn skatt. UiT-professorene Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen har slett ikke omtalt Lyngstuva i Lyngen som «Norges østligste grensepunkt», noe Leijon og Mortensen feilaktig hevder, men som den vestlige grensen for det felles skattleggingsområdet.

Videre hevder L & M at Lyngstuva som er nevnt i Grenseskjellet, åpenbart lå på Fiskerhalvøya øst for Varangerfjorden, og ikke ytterst i Lyngen som de fleste historikere med kompetanse på feltet, både på og utenfor UiT, har konkludert med. Argumentasjonen bygger i stor grad på Gabrielsens fremstilling av saken på bloggen «Finnmark forlag». Samme påstand ble alt i 30.01.2014 imøtegått av Hansen og Olsen i avisa «Ságat», uten at det ser ut til at verken Gabrielsen, eller L & M har lest den i sin helhet.

I Grenseskjellet står det at grensa for russernes skatterett går ved sjøen til Lyngstuva og på fjellet til Mæle å som ligger beint opp av Lyngstuva og øst mot Kjølen. Uten forankring i kilder tolker Gabrielsen, L & M Kjølen som et «vannskille», og ikke som fjellkjeden mellom dagens Norge og Sverige. Ser man på kilder fra middelalderen er Kjølen gjentatte ganger omtalt som grense, men da bare «nord til Finnmark». Om man velger å tolke Gaissene som en del av Kjølen passer det likevel ikke med Lyngstuva på Fiskerhalvøya, da Gaissene ligger vest for denne, mens tuva i Lyngen passer.

At denne på et over 400 år yngre kart er kalt Tuen er ikke noe argument for at det ikke er Lyngstuva. I et skriftlig dokument på 1300-tallet ville det være nødvendig å presisere at den aktuelle tuva lå i Lyngen. På et 1700-tallskart er ikke denne presiseringa nødvendig, selv om den er innskrevet på moderne kart. Dessuten er flere russiske beskatningssteder i Troms nevnt i russiske oversikter, blant annet Voronja Guba (Ramfjord), og Mala (Malangen). Ved freden i Teusina (1595) ble russernes skattlegging fra Varanger til Malangen overtatt av svenskene, som dermed gjorde krav på 2/3 av dette territoriet, mens sør om Malangen var delingen 50/50 som tidligere. At Schnitler og Torfæus opererer med andre grenser hundreår senere er ikke bemerkelsesverdig.

Dette var eksempelet Lyngstuva. I en større sammenheng ser hovedproblemet til L & M ut til å være at de ikke kan slå seg til ro med at «Norge» (i seg sjøl en ikke uproblematisk størrelse) ikke hadde uinnskrenka og uutfordra overhøyhet over det som er dagens Finnmark. Grensene på Nordkalotten i seinmiddelalderen var uklare, ulikarta og overlappende, og den mest sannsynlige hypotesen, fremsatt av den danske historikeren Carsten Pape allerede i 2004, er at det var ei form for «dobbelt grensesystem», med et stort felles skattleggingsområde, men samtidig med ei form for territorial grense for jurisdiksjon og administrasjon i Varanger. Dette har også Lars Ivar Hansen slutta seg til og utdjupa ytterligere i nyere publikasjoner. Hva er det som er så provoserende med denne forståelsen for L & M?

Så til UiTs historieskriving. L & M skal overhodet ikke uroe seg for om studentene våre gis «korrekt informasjon» om historia om Troms og Finnmark. Studentene våre får møte eldre kilder – både i originalform og i ulike historiske fremstillinger – og ikke minst blir de skolerte i grunnleggende kildekritikk og kildegransking. De lærer mellom anna at historiske kilder må ses i sammenheng med hverandre, at det å løfte ut et ord, ei setning eller en beskrivelse fra en større helhet er nær på verdiløst, de blir gitt redskap til å forstå konteksten og opphavssituasjonen til ei kilde – hvem skreiv ho, hva var formålet, hva betyr det som står der – og ikke minst blir de oppøvd i å forstå kilder ut fra det vi ellers kan vite om ei sak eller et forhold, gitt de bidrag vi kan få fra arkeologi og andre vitenskaper. Alt dette er kunnskaper og ferdigheter det ser ut som verken Leijon eller Mortensen har tatt særlig mye til seg av, med den selektive kildebruken de legger for dagen.

Alle UiTs nordnorske historieseminar er – og har vært – åpne for alle interesserte. Det er en arena for debatt og faglig bryting. Som representanter for yngre historikere ved UiT fremstår L & M – og flere av deres våpendragere – med et for oss helt uforståelig konspiratorisk syn om at alle ved UiT driver med historieskriving «styrt av etniske ambisjoner». Hvor i all verden tar de dette fra? Vi har ambisjoner på vegne av historiefaget – å til enhver tid stille kritiske spørsmål til fortidige kilder og kategorier, utvikle hypoteser og formidle vår forståelse av fortida basert på dette. Ved neste høve skal vi mer enn gjerne sende en særskilt invitasjon til både L & M, Gabrielsen (som ikke er «ved UiO», sjøl om han har en mastergrad derifra) og hvem de ellers vil ha med på nordnorsk historieseminar, så kan vi utveksle ambisjoner. Fortida er for alle.