«Reglene er sånn at hvis du svarer riktig, får du 1 million kroner. Svarer du feil, blir du skutt», etc. Om de hadde presentert et konsept hvor du fikk «en årslønn for å sverte en politiker», ville alle ledd godt, vel vitende om at det måtte være tull. Skal man imidlertid tro det som hevdes, er det dessverre akkurat dette som har skjedd i Trine Skei Grande-saken.

For dem som har levd under en stein, eller av andre grunner ikke har fått den med seg, kan det nevnes at Resett.no publiserte et 10 år gammelt rykte om at den nylig innsatte kulturministeren hadde hatt sex med en 16-åring på en bryllupsfest. Senere viste det seg imidlertid at gutten var 17, og Skei Grande ble denne uka nødt til å gå ut i Aftenposten og si at hun ikke var noen overgriper.

Torsdag kveld kommer også gutten ut og forteller sin versjon av saken i VG. Han innrømmer også at det var frivillig fra begges side, og at både han og Trine hadde drukket. Det kommer i tillegg fram at Resett har tilbudt ham 400.000 kroner for å stille opp til intervju. Dette har han takket nei til. Resett siterer senere VG-saken ordrett på at han og Skei Grande har hatt sex, de bare fjerner ordet «frivillig».

Så kan man jo spørre seg om han ville mottatt 400.000, hvis historien ble trivialisert med frivillig-ordet. Det åpenbare her er at Resett ville betale i underkant av en halv million kroner for å få skalpen til en statsråd, attpåtil en fersk en, i det uetterrettelige beltet sitt. Og hvilke saker vil man ikke kunne få hvis man fremover tilbød folk en årslønn for å sverte politikere eller kjendiser. Gutten viste fantastisk ryggrad i dette tilfellet, men i de langt fleste saker ville folk gjort nærmest hva som helst for de pengene.

Med en slik praksis, har plutselig media begynt å ta modell etter realityserien «Temptation Island», hvor ungdommer plasseres på en øy og overøses av fristelser til å gjøre dumheter som gir god TV. 17 år er over den seksuelle lavalder, så der er det for så vidt ingenting å utsette, annet enn det komiske i at hun var over dobbelt så gammel som ham. Og han gjorde dette frivillig. Det eneste problemet for Skei Grande var at han var 17 år og beruset da det skjedde.

Mange trekker fram Søviknes-saken, og mener at dette gjør henne uskikket til å være minister. For det første bør det understrekes at Søviknes faktisk er sittende minister, og de to tilfellene er forskjellige på tre uhyre vesentlige punkter:

1. Søviknes var den som hadde skjenket alkohol til jenta han hadde sex med. Det er ingen som har hevdet noe tilsvarende om Skei Grande.

2. Jenta Søviknes hadde sex med, sa at det ikke var frivillig fra hennes side, og at hun hadde blitt voldtatt.

3. Trine Skei Grande kunne ikke hevdes å ha misbrukt sin politiske makt, ettersom det ikke var noen partipolitiske bindinger dem imellom. Det er nettopp dette som gjør Tonning Riise- Ingebrigtsen-, Giske-, Søviknes- og Leirstein-sakene ekstra alvorlige (selv om sakene hadde svært forskjellig grad av alvorlighet), fordi de nettopp avdekker usunne bindinger mellom politisk makt og uønsket, seksuell adferd.

For Erna Solbergs del skaper Skei Grande-saken hodebry utelukkende hvis Trine har forklart seg uriktig til henne, men fredag meldte statsministeren at hun ikke ville følge den opp, altså etter VG-intervjuet. Hun er klar på at saken i seg selv er ikke noe grunnlag for at kulturministeren bør gå. Kommentarfeltene har flommet over om saken, og mange hevder at media forsøker å skjerme Trine, enten som følge av partiet hun tilhører eller fordi hun er kvinne. Dette kan jeg ikke se stemmer med virkeligheten.

Så vidt meg bekjent, og det jeg erindrer av praksis fra lignende saker tidligere, ville det vært en akkurat like stor eller liten sak (alt etter hvordan man ser det) om det var en mann fra Frp eller Rødt det gjaldt. Jeg synes faktisk Skei Grande fikk langt større medieoppmerksomhet enn hva som har vært vanlig rundt et rykte som ikke engang omhandler et lovbrudd.

Gutten avviser at han var et offer. Med andre ord var det i utgangspunktet en sak som neppe tilfredsstilte medieetikkens krav til hva som kan bringes videre til offentligheten. En av dem som på Facebook illustrerte det klarest, er bilderedaktør i Aschehoug, Nina Hovda Johannesen: «Det er forskjell på «rykter om sex» og «rykter om overgrep og maktmisbruk». Det er forskjell på en opplevelse som ødelegger for deg, og på en litt klein opplevelse du kunne vært foruten. Det er forskjell på et rykte spadd opp av andre og en varslet sak».

Noen bør gå, men det spørs om det kanskje heller er Øystein Stray Spetalen. Resett, som først omtalte saken, er startet opp ved hjelp av penger fra den berømte aksjespekulanten. Han sitter også for tiden i PFU-styret. Er det noen som virkelig burde forholde seg til Vær varsom-plakaten, er det ham. I paragraf 3.11 står det: «Pressen skal som hovedregel ikke betale kilder og intervjuobjekter for informasjon. Vis moderasjon ved honorering for nyhetstips. Det er uforenlig med god presseskikk å ha betalingsordninger som er egnet til å friste mennesker til uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon».

Trine kan nok fortsette som kulturminister etter dette, men hvordan en mann som tilbyr 400.000 kroner for intervju med gutten kan unngå å bli kastet ut av PFU, er vanskelig å se.