– Du må skjære større støkka. Også må dokker spise. Går det greit med pulverkaffe? Kokt kaffe blir jo best, men tar lengre tid.

Pettersen på Ansnes i Malangen er i sitt ess og svinger en mannlig kakespade (en ostehøvel) for de to journalistene fra byen. Latteren sitter like løst som historiene.

– Men hvis kongen kommer på besøk? Da koker du kaffen?

– Kanskje, sier Pettersen og smiler lurt.

Det er ironisk at når iTromsø skal besøke en av sine mest trofaste debattanter, spøker vi med at vi skal «utenriks», men fra Ansnes i Balsfjord kommune har Pettersen i mange år deltatt i samfunnsdebatten gjennom våre debattsider. Leserbrevene hans er håndskrevne og leveres alltid personlig. Vi har begge mistet oversikten over hvor mange det kan dreie seg om.

«Kan ikke være så mange ... »

– Men det kan ikke være så mange leserinnlegg. Jeg tror de fremdeles er tellbar.

Avisa har han og familien hans holdt «fra før krigen» og gjennom den følger han med på verden rundt seg. Lar han seg fascinere av noe, er det ikke langt til kjøkkenbordet og notatblokka.

– Samfunnsinteressen har jeg opparbeidet meg sjøl. Jeg har jo alltid vært historieinteressert, og avisa henter jeg med det samme den kommer. Hvis det ikke er for glatt, sier han leende.

De fleste brevene hans berører forsvarspolitikk, gjerne kombinert med litt Arbeiderparti-kritikk.

– Nei, jeg er ingen Arbeiderparti-mann, kan du vel si. De skryter slik av seg sjøl. Det liker jeg ikke.

Faktasjekker

Andre som får gjennomgå er de som farer med løgn i mediene. Pettersen faktasjekker nemlig mange av påstandene han leser og tilbakeviser dem i brevs form. Før han legger dem pent i en konvolutt og tar dem med til byen personlig. Bladet «Tromsø» er stolte over at vi er de eneste som får denne spesialbehandlinga.

– Jeg skriver også til Nye Troms, men de brevene sender jeg i posten. Og det er jo ikke så langt til Tromsø. Før reiste jeg til byen hver uke for å handle på Matservice.

Og for å levere brev til oss. Han spør etter «jenta i resepsjonen» og er på fornavn med de fleste av oss, til og med redaktørene (det har blitt et par!) og når vi ser i vårt tekstarkiv er flere av tekstene hans renskrevet og lagt inn av sjefen sjøl.

Bruker brevgiro

– Kan du noe om data? Leserinnlegg går jo fortere med epost. Det samme med regninger.

– Nei, jeg bruker brevgiro, sier Pettersen. Også er vi ferdig med den debatten.

På Ansnes kan man få inntrykket av at tiden står litt stille og det er her Pettersen har bodd i nesten 90 år.

– Jeg utvandret nesten til USA og var i Seattle i sju måneder. Jeg hadde papirene i orden, men det ble aldri noe av. Så da kom jeg tilbake.

Hans snekkerkyndige bror hjalp ham med å bygge huset sitt. Det reiste han ved siden av barndomshjemmet sitt.

– Jeg liker meg her. Har alltid likt å være her, sier Pettersen og det kan man jo forstå når man ser ut av stuevinduet på utsikten hans. Til og med Istinden i Bardu inngår i panoramaet. Slikt gir sjelefred. Da er det godt man kan ha nyhetene å irritere seg litt over.

Fangstmann og bonde

Ansnes og jordene der var også et godt sted å komme hjem til etter at Pettersen hadde vært ute på fangst. Ti sesonger – ti år – med selfangst på Newfoundland.

– Det var Guttorm Jakobsen som var skipper da jeg reiste med «Norbjørn». «Du, Ansnes» – det var det han kalte meg – «du skal være i jollinga.» Det var tungt arbeid, men jeg var jo ung og god i beina, sier han og klapper seg på låret.

Jolling innebar å feste selskrottene til et tau slik at de kunne bli dratt ombord. Fram til 70- og 80-tallet hadde bladet "Tromsø» en egen fangstspalte. Der kunne man i 1953 lese at «Norbjørn» hadde fanget 31.000 dyr.

– Men tror du ikke «Polarsirkel» slo oss med vel 1000 dyr og satte rekord, sier Pettersen og ler.

Pettersen har med andre ord satt sitt preg også på andre avissider enn debattsidene. Som da han var ombord i tråleren «Håkøy» da den gikk på et skjær utenfor Loppa i 1972.

– Det var nifst, selv om været egentlig var godt. Det første jeg tenkte jeg kom opp på dekk var at «nå blir Anne farlaus.»

Slik gikk det heldigvis ikke. Pettersen ble aldri gift, men han fikk en datter som han setter veldig høyt. Han snakker varmt om henne og barnebarnet Jørn som feiret 90-årsdagen hans med ham sist de var her. Det er langt til Tønsberg hvor de bor og i nord blir Pettersens familie stadig mindre.

Døden er forferdelig

– Vi var ti søsken, jeg var nest yngst. Nå er jeg den eneste igjen. Døden er forferdelig, sier Pettersen.

Pettersen kunne aldri tenke seg å flytte fra dette stedet hvor vindrossa kan ryste huset slik at foreldrenes bryllupsbilde faller ned fra veggen, men det kan det bli ensomt.

– Derfor feiret jeg jul og nyttår på Malangstun i Meistervik. Der var det gode forhold, selv om det ble litt lite diskusjoner, sier han lurt.

Idet vi forlater ham, ferdig diskutert, informert og stappmett på marsipankake, sørger han for å hilse til redaksjonen.