Av Lars Echroll (H)
Etter at TIL hadde rykket opp til øverste fotballdivisjon, ble det overført en fotballkamp på NRK våren 1986. Jeg mener å huske den gikk på Valhall stadion (eller «Idrettsplassen» som det het da byen ennå var liten). Kommentator var den legendariske sportsreporter Knut Th. Gleditsch. Han introduserte den nye fotballbyen på sin lette og slentrende måte. Jeg husker han nevnte at trafikken i Tromsø var meget spesiell: Her fantes nemlig ingen trafikklys, og folk kjørte slavisk etter høyreregelen. (Byens eneste trafikklys var imidlertid på det tidspunktet satt opp ved bruhodet på Tromsdals-siden, ved nordsiden av Ishavskatedralen. Dets eneste formål var å slippe busser inn på Tromsøbrua.)
Omtrent på samme tid hadde Fiskernes Bank (som da kanskje var blitt til Kreditkassen) sett seg lei på at det så ofte var kollisjoner i krysset Grønnegaten/Fredrik Langes gate. I ren samfunnsånd tilbød de seg å finansiere trafikklys på dette ulykkespunktet. Jeg husker det utbrøt en viss panikk. Kommunen fikk det travelt med å vise til at man først måtte ha overordnede planer. Og folk flest ville ikke ha slike søringpåfunn som kunne forsinke trafikken og gjøre alt mye vanskeligere. Jeg bodde i Oslo på den tiden, og fant debatten like merkelig som den var nedslående.
Så må vel noen likevel ha tatt til vettet, for på slutten av 1980-tallet ble det i Tromsø, sikkert som den siste av norske byer med mer enn 20 000 innbyggere, montert trafikklys i noen utsatte kryss. (Da det endog kom lys med retningspiler et par steder i 1989, kunne man lese bekymringsmeldinger i Byrunden o.l. om disse «trafikkmaskinene» som nå var dukket opp!)
Rundt 1990 utropte bladet «Motor», så vidt jeg husker, Tromsø som den norske byen med det dårligste veinettet. Så fikk vi, med mye hyl og skrik, innført en bensinavgift som avhjalp situasjonen noe – og ga oss veiutbedringer som jeg vil tro de fleste i ettertid medgir var påkrevet. (Man kan så diskutere hvorvidt Tromsø får den andel av veiinvesteringene i Troms fylke som folketallet skulle tilsi – når man f.eks. sammenligner med Nordland og veisatsingen i og rundt Bodø.)
Imidlertid vil jeg holde meg til trafikklysene – og den generelle veistandarden i Tromsø byområde. Jeg tenker ikke på antall huller i asfalten, men mer på utformingen, veibredden og det tekniske tilbehøret. Etter min mening er ikke tilstanden en landsdelshovedstad verdig, verken som markedsføringsfunksjon (for å vise at Tromsø ikke er et hvilket som helst tettsted) eller rent funksjonelt. Ringveien rundt nordspissen av Tromsøya figurerte f.eks. for 20–30 år siden på lister over veier som bør utbedres. Da er det symptom på både en «systemfeil» og en holdningsfeil når kommunebyråkrater, gang på gang, nekter å innse at det er et problem at to store kjøretøyer knapt kan møtes på det som bør oppfattes som en livsviktig hovedvei i byområdet. Fra tid til annen havner slike kjøretøyer dessuten i grøfta, særlig vinterstid. Slike tilstander kan vi ikke leve med.
Tidligere politimester Truls Fyhn uttalte, i forbindelse med avisreportasjer om manglende skilting og merking i Tromsø by, at det var noe «bondsk» over Tromsø kommune og alt som hadde med veistell å gjøre. Det er et godt poeng – men det gjelder også mange tromsøtrafikanter. De stakkars lyskryssene vi har er påfallende ofte ute av drift. Dette gleder visst ikke bare bilbøllene, men også enkelte yrkessjåfører med liggende kjørestil og én finger på rattet.
Både jeg selv og andre har vært utsatt for bussjåfører som øyensynlig ønsker å snikinnføre en uskreven regel om at fotgjengere skal ha vikeplikt for busser i gangfeltene – selvfølgelig fordi de har det travelt, transporterer mange osv. Holdningen er like fullt uakseptabel, og bør plukkes av dem av deres overordnede og trafikkmyndighetene. Det kan ikke sies ofte nok: Signalregulering er den beste måten å disiplinere og systematisere trafikken på – også i relativt små byer som Tromsø, Fredrikstad og Kristiansand. I Tromsø har vi en rekke kryss som bør signalreguleres, særlig av hensyn til fotgjengerne. (Krysset Bispegaten/Grønnegaten er i høyeste grad ett av dem.)
Jeg vil også minne om at det i 1989 – for 25 år siden! – ble utarbeidet intelligente planer for lysregulering av brohodekrysset på bysiden, inklusive tilstøtende trafikkgater. Hvorfor i himmelens navn er ikke dette blitt gjennomført? I dag brukes dette håpløse krysset som argument (av den ansvarlige myndighet!) for at det må anlegges adkomst til den kommende bydelen Vervet via rundkjøringen i Hansjordnesbukta. Problemet lar seg løse ved hjelp av god skilting og bruk av trafikklys – slik det gjøres i langt større byer enn Tromsø. (Skiltingen ved innkjøring til landsdelshovedstaden må uansett sies å være det Truls Fyhn kalte «bondsk».)
Men selvsagt må vi klare å holde trafikklysene i drift – også når «han Per e på ferie» (eller lignende, som ser ut til å være den uprofesjonelle beskjeden folk i årevis har fått når de henvender seg til kommunen). Er teknologien vi bruker 30 år gammel og ustabil, så må vi for pokker se til å få den skiftet ut – fremfor å bruke den som unnskyldning år etter år. I det hele tatt er både trafikklys, intelligent skilting og annet teknisk veitilbehør en naturlig del av et moderne, fortettet bybilde – både i sentrum og på Langnes. Men også i Tromsdalen, Kroken og på Kvaløysletta, når vi lykkes med å inkorporere disse stedene bedre i byorganismen.
Ja, egentlig er det snakk om funksjonell, urban estetikk som definitivt bør være på plass i en moderne, velfungerende landsdelshovedstad.