Av Magnus Skjelmo Kristiansen, næringspolitisk rådgiver i Næringsforeningen i Tromsøregionen
Lærlinger er viktig for å løse fremtidens kompetansebehov. I tillegg til å heve yrkesfagenes status, er det også viktig at det legges til rette for flere lærlinger. Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at 2/3 av elevene i Nord-Norge som søkte lærekontrakt fikk dette i 2013. For den resterende tredjedelen kan nok noe av forklaringen skyldes elevene selv gjennom for eksempel høyt fravær, men også andre grunner foreligger.
Ser vi på tilbudssiden, det vil si antall lærekandidater, ser vi at tilbudet er betydelig høyere enn etterspørselen til lærebedriftene. Her har fylkeskommunen et ansvar som skoleeier. Utdanningsstrukturen må dimensjoneres i henhold til næringslivets behov – ikke etter hvor mange søkere linjene har. Om det blir for stor differanse mellom antall søkere og antall læreplasser, er det i beste fall misvisende overfor ungdom og deres yrkesvalg.
Det må samtidig tas grep på etterspørselssiden etter lærekandidater. Dette kommer tydelig fram innen helsesektoren hvor vi har stort behov for arbeidskraft i tiden fremover, samtidig som en stor andel av lærekandidatene ikke får tilbud om læreplass. Spørsmålet blir da hvorfor ikke flere bedrifter og institusjoner tar inn lærlinger? Den mest vanlige begrunnelsen fra bedrifter om hvorfor de ikke tar inn lærlinger er at de ikke har tradisjon for dette, eller at de er bekymret for at de ikke er i stand til å gi god nok oppfølging.
For å snu tradisjonsargumentet er det nødvendig med gode insentiver for lærebedriftene. Et tiltak er stimuleringstilskuddet på 50 000 kroner som regjeringen i 2014 gir til bedrifter som tegner lærekontrakt eller opplæringskontrakt for første gang, men også for godkjente lærebedrifter som for første gang tar inn lærlinger i fagområder hvor det er mangel på læreplasser.
Et annet tiltak er å styrke tilskuddsordningen slik at en større andel følger lærlingene ut i bedriften. Her mener vi man også må vurdere å øke basistilskuddet for lærlinger over 21 år i forhold til de samfunnsøkonomiske kostnadene ved at kandidatene ikke fullfører sin fagutdanning som følge av manglende læreplass.
Det er ikke bare bedriftsøkonomiske insentiver for å ta inn lærlinger. For det første viser bedriftene samfunnsansvar ved at de bidrar til å utdanne kvalifiserte fagarbeidere for fremtidens samfunn, samtidig som de bidrar til rekruttering av kompetent arbeidskraft til egen bransje. Mange virksomheter rekrutterer også fremtidens ansatte blant egne lærlinger – lærlinger de selv har hatt mulighet til å forme ut ifra bedriftens og bransjens behov. Til slutt ser man også at lærlinger bidrar til kontinuerlig læring i en organisasjon – noe som igjen styrker grunnlaget for en bærekraftig utvikling.
På opplæringssiden er inntak av lærlinger også mulig hos små og mellomstore bedrifter. Velfungerende opplæringskontor vil kunne være behjelpelig med å sikre nødvendig opplæring der virksomheten selv ikke kan sørge for dette. Dette kan skje vet at flere virksomheter bistår i opplæringen.
Det finnes en rekke gode eksempler på bedrifter som har et bevisst forhold til rekruttering og opplæring av lærlinger på kort og lang sikt. Disse bedriftene må i størst mulig grad få mulighet til å påvirke yrkesfagenes videre utvikling. Dette fordi bransjene i Nord-Norge er i stadig utvikling, hvor det blir stadig strengere krav til spesialkurs i tillegg til formell kompetanse. Innenfor olje- og gassektoren er det for eksempel behov for stilaskurs, riggingkurs, liftkurs og opplæring i elektriske anlegg innenfor eksplosjonsfarlige områder.
Disse kompetanseområdene er ikke avgrenset til olje og gass, og følgelig noe man bør se på mulighetene til å legge til faglærerutdanningen. Dette vil ikke bare gjøre det mer attraktivt for bedrifter å ta inn lærlinger grunnet lavere kostnader knyttet til kompetansegivende kurs, men vil også sikre at yrkesutdannedes kompetanse i større grad samsvarer med den kompetansen næringslivet etterspør.
