Mandag 6. oktober sto det det innlegg i iTromsø som het ”Å leve med kreft”. Temaet var å opplyse om at årets Rosa Sløyfe-aksjon er dedikert mer forskning på behandling av brystkreft med spredning.

Vi er alle enige om at kreft er en grusom sykdom. Den rammer som en bombe. Den river beina vekk under deg. Den snur alt på hodet og røsker opp i alt som var trygt, godt, forutsigbart, forventet. Den bringer helt andre spørsmål enn de du hadde bare for en dag, en time, siden: Hva skjer med ungene hvis jeg dør? Når dør jeg? Hva rekker jeg å gjøre før det? Er det faktisk sant at jeg kommer til å dø? Hva med vinduene som skulle vært skiftet neste sommer? Middagen i morgen og hva du skal gjøre i helga blir totalt uinteressant, et flyktig minne brennes seg fast. Tankene raser, logikken fordufter.

Les også: Å leve med kreft

La oss også være enige om at kreft med spredning er aldeles forferdelig. For absolutt alle som får det. Punktum. – Det er liksom ikke noe mer å si om akkurat det.

Men så stopper likheten. For deretter kommer forskjellene fram. Og de store forskjellene gjelder hvilken krefttype du har fått.

Jeg har blitt diagnostisert med brystkreft. Jeg oppdaget svulsten selv, skjønte hva det var, tok raskt kontakt med lege. Kom inn på øyeblikkelig hjelp-time, fikk henvisning videre med en gang. Kom inn på sykehus etter noen svært få ukers venting, fikk diagnosen bekreftet samme dag, ble satt opp til operasjon og operert etter kun noen få dagers venting.

Jeg fjernet hele det sykdomsbefengte organet. Inn på morran, ut igjen samme ettermiddag. Kjørte selv til og fra. Var på shopping på et digert kjøpesenter dagen etter, riktignok med dren under armen men det plaget verken meg eller andre. Inn igjen til kontroll fem dager etterpå. Punkterte på vei hjem og sto på en parkeringsplass og la om hjul. Har etterpå hatt standard cellegiftregime med fulle pontifikalier; sprutoppkast, utmattelse, hårtap, you name it. Men jeg leverte og hentet i barnehagen som vanlig. Gjorde det som måtte gjøres i husholdningen. Og en uke etter cellegiftkuren startet jeg på et kurs som innebar seks mil kjøring til og fra og seks timers kursing daglig. Uten problemer. Det ble selvfølgelig ikke gjort så mye annet den perioden, men det som måtte gjøres med en femåring rundt beina ble gjort. Ettervirkninger etter cellegiftkuren: litt redusert hukommelse på det som ikke står direkte i fokus. Ettervirkninger etter å fjerne en pupp: Noen få klær med dyp utringning som ikke ser OK ut lenger. Ut over det: Ingen ting. Jeg har ikke avlyst en eneste aktivitet, endret en eneste plan etter at jeg var sånn noenlunde restituert etter cellegiftbehandlingen, på grunn av kreftsykdommen.

Les også: Kreftsyk i fjor, modell i år

Jeg har hittil ikke blitt diagnostisert med spredning, men det kan komme. Jeg har ikke utviklet lymfødem eller andre bivirkninger eller senskader etter operasjon og cellegiftbehandling, problemer som alle vet er livsendrende og alvorlige i større eller mindre grad. Men sammenlignet med andre krefttyper er brystkreft definitivt «kreft light». Se på nyrekreft hvor 60 prosent diagnostiseres ved en ren tilfeldighet. Se på munn-og-halskreft hvor kanskje halve ansiktet må opereres bort. Se på spiserørskreft hvor nesten ingen overlever i fem år. Se på blærekreft hvor mange må leve resten av livet uten urinblære, og hvor blæreerstatningen gjør at de ikke kan sove en hel natt sammenhengende noen gang. Alle disse har også «gått i stykker innvendig» da de fikk diagnosen. Alle disse har fått endret sitt selvbilde og sin kroppsopppfatning. Alle disse har fått leveutsiktene truet og har sett døden i hvitøyet.

Har du fjernet en pupp har du fjernet hele svulsten. Hvis ikke den allerede har spredt seg er du frisk. Men har du fjernet en liten, ufarlig svulst i urinblæra kan nye svulster komme igjen og igjen (det er typisk for nettopp denne krefttypen), og du går i praksis med en udetonert bombe i bekkenet. Kunsten er da å la blæra bli stående så lenge som mulig, men rekke å ta den før det blir spredning. Og det å leve uten urinblære er, tro meg, ikke det samme livet som før. Operasjonen er ikke dagkirurgi, men to uker på sykehus, man er ikke på shopping dagen etter men må ofte regne med et halvt års rehabilitering før man er tilbake i jobb – om man noen gang kommer dit.

Les også: Vil hjelpe dem som er hardest rammet

Jeg er en av de heldige, men jeg er ikke alene. Og jeg begynner, som mange med meg, å bli dyktig lei av å tilhøre en pasientgruppe som i 2011 fikk 625 millioner dollar av National Cancer Institute i USA til forskning, mens den nesten halvparten så store gruppen av blærekreftpasienter fikk 20 millioner. Jeg er lei av å ha hatt muligheten til å lese 2.700 medieoppslag om min egen diagnose i norske medier i 2011, mens blærekreft ble omtalt i 200 norske artikler samme år fordi det kom en rekke børsmeldinger om et norsk legemiddelfirma. Uten dem hadde det knapt vært en eneste artikkel om blærekreft. Brystkreft har en fem års overlevelse på nesten 90%. Brystkreft med spredning er nå så godt behandlet at mange lever lenge med dette; 15 års overlevelse for brystkreft er 77 prosent, kun forbigått av kvinner med føflekkreft eller livmorkreft, menn med testikkelkreft eller folk med skjoldbruskkjertelkreft eller Hodgkins lymfom (alle tall fra Cancer in Norway 2012). Jeg har ikke tall, men vil tro at brystkreft har den mest suksessfylte behandlingen av kreft med spredning. De diagnosene som har bedre 15 års overlevelse har det fordi de har relativt sett færre tilfeller med spredning.

Årets Rosa Sløyfe-aksjon går til dem som fra før har suverent mest.