Ved en pressekonferanse mandag ettermiddag leste Silje Lehne Michalsen som tidligere i høst ble smittet av det fryktede ebolaviruset, opp en kort uttalelse.

I den uttrykket hun takknemlighet ovenfor både sin arbeidsgiver, Leger uten grenser, og Ullevål sykehus for det arbeidet som har vært utført.

- Den 18. juni reiste jeg på mitt første feltoppdrag for Leger uten grenser. Der skulle jeg jobbe med lassafeber, det glemte og langt mindre farlige søskenbarnet til ebola, men etter hvert ble jobben min mer og mer rettet mot ebola, sa Michalsen.

Ebola brøt ut i Sierra Leone kort tid før Michalsen reiste nedover og hun var med på å bygge opp et nytt ebolassenter hvor hun jobbet siste ukene før hun ble syk.

Følte seg uvel

- En kveld jeg kom fra jobb følte jeg meg uvel. Jeg isolerte meg på rommet og tok en malariatest. Den var negativ. Neste dag avga jeg en positiv ebolaprøve, forklarer Michalsen.

Kort tid etter ble hun evakuert og fraktet til Ullevål.

- Jeg er glad for at jeg ble evakuert så raskt og ble møtt av et fantastisk team som ga meg svært god behandling. Det er jeg utrolig takknemlig for, sier hun i dag.

Ullevål er tilbakeholdne med detaljer rundt behandlingen, men bekrefter at de har brukt uregistrerte medisiner som knapt nok har vært testet på mennesker tidligere.

Medisinen må ha fungert, og i dag er hun frisk.

- Jeg føler meg heldig og det føles ikke som om jeg har hatt ebola. De som er er smittet i Afrika har hatt en annen opplevelse enn meg, slår hun fast.

Mistet familie

- Hvis du er smittet av ebola i Sierra Leone må du ligge isolert i varme, overfylte telt med døde kropper i nabosengene. Men bare hvis du er så heldig å få plass. Du vil sannsynligvis dø alene, sier hun.

I sin uttalelse setter hun ord på hjelpesløsheten hun og hennes kollegaer har følt på da de måtte se på at ebolaen nærmet seg byen og sykehuset, og den totalt fraværende internasjonale responsen på krisen.

- Hver dag falt vi tre skritt etter, og vi følte at "i dag ble det enda vanskeligere å stoppe epidemien enn i går."

Hun mener det er på høy tid at det internasjonale samfunnet reagerer.

- Nå er det handling og hender som gjelder, ikke bare ord og penger. Det er bra, men også på tide.

I tillegg til arbeidsgiveren og sykehuset er hun også takknemlig ovenfor media som har respektert hennnes ønske om å være anonym.

De virkelige problemene

- For min egen del ønsker jeg ikke mer oppmerksomhet etter denne dagen. Nå er det på tide å vende blikket sørover og bruke tid og spalteplass på de virkelige problemene i Afrika og ikke her på Ullevål, sier Michalsen som avslutter med følgende konklusjon:

- Mitt første oppdrag ble ikke helt som jeg hadde tenkt.

Anne-Cecilie Kaltenborn, generalsekretær i Leger uten grenser, er også glad for at Michalsen nå er friskmeldt.

- Vi trenger folk som Silje og er stolte over henne og den jobben hun har gjort, sier Kaltenborn.

Hun mener også at det internasjonale samfunnet må jobbe hardere for å bøte på situasjonen i Vest-Afrika.

- Det er ressurskrevende å behandle bare en ebolapasient. Det har vi følt på her i Norge, fortsetter hun.

Michalsens far, Bård Borch Michalsen, tidligere redaktør i Harstad Tidende, er naturlig nok glad for det han kaller en "happy ending".

- Det var sjokkerende å få den meldinga, men Silje har vært optimistisk hele tiden, sier han.

På isolatet har de kommunisert gjennom glasset ved hjelp av mobiltelefon, og det var ikke før tidligere i dag at han fikk de gode nyhetene om at datteren nå er friskmeldit og uten fare for tilbakefall.