Den kjente reklamemannen fra Tromsø, Børre Sørdahl, ble i fjor rammet av et plutselig akutt hjerteinfarkt.

- Hjerteinfarktet traff meg ganske uventa. Det er en rar følelse når livet plutselig tar en uventa sving, skrev Sørdahl på sin egen Facebook-side den gangen.

Nå har det gått et knapt år siden hendelsen, og Sørdahl er overveldet over tilbakemeldingene han har fått etter at han torsdag kveld la ut et innlegg på Facebook om hendelsen fra et år tilbake. Over fire hundre personer har likt innlegget, og han har fått mange tilbakemeldinger.

- Jeg skrev det jeg hadde i tankene, og nå er jeg litt satt ut over tilbakemeldingene på innlegget. Det er tydelig at dette er noe som angår mange, sier Sørdahl til iTromsø.

Han er rørt over hvor mange som har støttet han da hendelsen inntraff og i ettertid.

- Folk har kommet til meg på gata og takket for at jeg har vært åpen om det. Det varmer. Det er tydelig at dette er en folkesykdom som rammer veldig mange på et eller annet vis, sier Sørdahl.

Her er Sørdahls innlegg på Facebook:

"En sjanse til.

– Burde ikke smertene forsvinne snart?, tenkte jeg i mitt stille sinn, mens jeg presset hendene hardt mot brystbeinet, mot det punktet der det gjorde aller mest vondt. – Joda, snart går det over.

Fire timer senere hadde jeg sett kyndige hender sette en stent i ei blodåre i hjertet mitt. – Du har hatt et akutt hjerteinfarkt, sa overlegen vennlig før de trillet meg ut. – Og jeg er glad for at du kom til oss så raskt…

30. oktober 2013. Klokka var 07:13 og fortsatt ung denne helt vanlige onsdagen i oktober. Min søte, snille samboer foreslo å ringe sykehuset. Jeg smilte lett overbærende, mens jeg prøvde å finne en ligge-/sitte-/gåstilling som ville minske smerten. –Dette var ingen ting å uroe seg over. Det ville nemlig snart gå over. Tredje gang hun nevnte ambulanse, enset hun meg ikke. Hun ringte, og 20 minutter senere stod det en deilig sykebil utenfor huset. Også jeg følte nå at noe var galt. For smertene krevde en kyndig forklaring.

Dyktige og hyggelige folk i ambulansen. Kjappe spørsmål. Elektroder, nitro under tunga og full fart til UNN. Inn på akutten, der sykepleiere og lege stod klare. Flere undersøkelser, mer smertestillende, nye tester, adskillig mer smertestillende. – Yeah right, tenkte jeg, da akuttlegen noen minutter senere konkluderte med at jeg hadde et infarkt. Jeg så fram til å møte spesialistene, slik at misforståelsen kunne bli oppklart. Jeg syntes faktisk synd på alle de flotte folkene, for at jeg hadde forårsaket så mye unødvendig ekstraarbeid.

Omtanken fra den erfarne sykepleieren på overvåkinga etterpå var total. Hun visste ikke hva godt hun kunne gjøre for meg, selv om hun uten å nøle ga meg bevegelsesnekt. Tross alt var mitt hjerte blitt berørt, og det på en ny måte.– Helt uten arr og sår, så godt som nytt! sa legen entusiastisk, etter at han i en liten time hadde ultralydsjekket hjertet. En fantastisk beskjed å få. Dette kom til å gå bra!

Så fikk jeg besøk. Av mine kjæreste. Å se sjokket, frykten og fortvilelsen i øynene hos mine barn var hjerteskjærende og uutholdelig, der jeg lå tilkoblet kabler og slanger. Jeg prøvde å forklare, fortelle, trøste. Mens tårene rant. Enda jeg bare hadde gode nyheter å fortelle. Sakte begynte jeg å forstå de inderlige bekymringene deres. Og jeg begynte å forstå hvor alvorlig dette hadde vært. For dem.

Etter mange forsiktige, hadetklemmer, ble jeg liggende å tenke. – Hvorfor hadde dette skjedd meg? Hvordan kunne jeg latt det skje? Hva hadde jeg gjort? Hvordan kunne jeg gjøre mine aller kjæreste så vondt?

To dager senere var det ny runde på operasjonsbordet, hvor to årer til ble blokket ut. Enda en gang kunne jeg kjenne på kriblingen når stentene ble ført inn gjennom en blodåre i håndleddet, opp armen, bortover brystkassen og skånsomt satt på plass i hver sin kransåre.

Et hjerteinfarkt fører mye med seg. Spørsmål og refleksjoner, frykt og uvisshet. Mange har stoppet meg på gata, på kafé eller tatt kontakt på annet vis. For å høre hvordan det gikk. Og for å fortelle sin historie – om en pappa, onkel, bror eller venn som ikke fikk en sjanse til…

Det var en vanlig onsdag. Den kunne blitt min siste. I stedet ble den starten på en ny begynnelse, med fascinerende muligheter og et lass blanke ark. Jeg er takknemlig og glad for all den kjærlighet og omtanke jeg opplever. Jeg føler meg privilegert, jeg er privilegert. Og til alle universets gode krefter der ute; tusen takk for en sjanse til."