BREIVIKA: Mens vi andre ser opp mot nordlyset og nøyer oss med å utbryte «WOW», diskuterer andre omegabånd, ångstrøm, finstrukturer, substormer og ioneakustiske bølger.

– Det er ikke helt sant. Vi sier fremdeles «WOW», ler Björn Gustavsson, professor i fysikk ved Universitetet i Tromsø.

Han er en av mange her i byen som har gjort nordlyset til en karriere.

Mye man ikke vet

– Selv om vi nå vet hvor høyt nordlyset er i atmosfæren, hva fargene kommer av og hvor og når det opptrer, så er det fremdeles mye vi ikke vet, sier Unni Pia Løvhaug, professor i romfysikk.

Et eksempel på dette er hvorfor nordlyset opptrer i mønstre som gjentar seg over 3–4 timer.

– Dette kan være små strukturer på vel 100 meter opp til større strukturer på 100 kilometer. Disse kan vises som for eksempel såkalte omegabånd, men vi vet lite om hvorfor de gjentar seg, sier Gustavsson.

– Nordlyset er som en TV-skjerm for de fysiske prosessene som finner sted i magnetosfæren. Disse er svært komplekse og kan være vanskelige å forstå, forklarer Løvhaug.

Moderne forskning

Nordlyset oppstår som kjent når elektriske ladede partikler ledes inn i jordens magnetfelt. Disse partiklene danner lys når de kolliderer med atmosfæriske gasser. Fargene i nordlyset bestemmes av energinivået i partiklene og hvilke gasser som befinner seg i området, mens intensiteten i nordlyset bestemmes av solvinden.

Ifølge Asgeir Brekke, professor emeritus, ble den moderne nordlysforskning etablert på 1700-tallet. Det vitenskapelige navnet, Aurora Borealis, fikk nordlyset imidlertid allerede i 1649 av franskmannen Pierre Gassendi.

– Anders Celsius (1701–1744) må nesten regnes som den første nordlysforskeren. Han satte opp et nettverk av observatører for å se nærmere på fenomenet, forklarer Brekke.

Nordlysseddelen

Et annet kjent navn i den tidlige nordlysforskningen var astronomen Edmond Halley (1656–1742) som er mest kjent for å ha fastsatt kretsløpet til og gitt navnet til Halleys komet. Han var også en av de første som satte nordlyset i forbindelse med jordas magnetisme som han hadde forsket på. Mens han forteller leter Brekke i lommeboka og drar opp en 200-kroneseddel.

– Her er det mye nordlys, sier han kryptisk.

Avbildet på seddelen er som kjent Kristian Birkeland (1867–1917) som ofte krediteres med den første realistiske nordlysteorien. Birkelands portrett er omgitt av et stilisert nordlysmønster, mens baksiden viser en ring rundt den magnetiske nordpol den såkalte nordlysovalen.

– Der ligger vi i Tromsø godt plassert enn så lenge, men magnetfeltet endrer seg og om 300 år anslår man at Oslo blir å være midt i smørøyet, forklarer Brekke og antyder humrende at kanskje Oslo bør vente til da med neste OL-søknad.

Betydning for Tromsø

Ifølge Brekke har nordlysforskningen hatt mye å si for Tromsøs utvikling.

– Tromsø Satelittstasjon (i dag KSAT) var i sin tid et barn av nordlysforskningen, og uten denne forskningen ville vi neppe hatt Vervarslinga i Nord-Norge som jo startet som et geofysisk institutt, her i byen, sier Brekke.

Nordlysobservatoriet ved Prestvannet var også de første som installerte vitenskapelige instrumenter i Ny-Ålesund. I dag er det vel 30 land som bedriver forskning på nordlys og ionosfæren.

Og i dag er nordlyset vår fremste turistattraksjon og nordlysturismen omsetter årlig for omtrent 200 millioner kroner bare i Tromsø-regionen.

Dette ønskes velkomment av de tre nordlysforskerne. Den har tross alt fått Løvhaug til å føle seg som en popstjerne.

– Det skjedde da jeg hjalp en turist fra Singapore. Da jeg fortalte henne at jeg var professor i romfysikk ville hun ha autografen min og tok et selfie med meg. Så nordlysturismen kan vi like, avslutter Løvhaug og ler.

FORSKNING: Nordlyset er spektakulært samtidig som at forskningen på det kan lære oss mye om verden rundt oss. Bildet er tatt ved EISCAT-anlegget på Svalbard. FOTO: NJÅL GULBRANDSEN Foto: Njaal Gulbrandsen T 97115706
POPSTJERNER? I enkelte miljøer og under rette forholdene kan nordlysforskerne Unni Pia Løvhaug, Björn Gustavsson og Asgeir Brekke tas for popstjerner, men kanskje ikke her ved kaffebordet på UiT. FOTO: ÅSGEIR JOHANSEN