Irakiske Shamkhi kom til Tromsø i 2008 med et ønske om å bli kjent med nye folk og ikke minst norsk kultur.
– For to år siden fikk jeg høre om Røde Kors sine ulike aktiviteter av en venninne. Etterpå ble jeg invitert til en ungdomsaktivitet. Slik ble jeg involvert i frivillighetsarbeid hos Røde Kors Tromsø, sier Shamkhi til iTromsø.
Hos Røde Kors fant Shamkhi en mulighet hun hadde lett etter og en effektiv arena for integrering. Til tross for at de store forskjellene mellom hennes to kulturer, mener hun at man kan integrere seg i et nytt samfunn gjennom ulike aktiviteter.
– Jeg synes at det er viktig å forstå hvordan det norske samfunnet fungerer. Da må man forstå og lære om kulturen og tradisjonene, sier Shamkhi.
Idrett er en god arena for integrering
Bevisstgjøring
Kari Lydersen er initiativtaker til prosjektet Bolyst gjennom ildsjeler. Hun har fått med seg seniorforsker Marit Aure ved Norut for å se på hvordan lag og foreninger kan få flere aktive innvandrere, ungdom og tilflyttere.
– Det tradisjonelle organisasjonslivet er veldig norsk og vår erfaring er at innvandrere er lite aktive i slike foreninger, selv om dette selvfølgelig varierer fra organisasjon til organisasjon, sier Aure.
Lydersen og Aure trekker fram Røde Kors som en organisasjon hvor integreringa fungerer godt, mens andre organisasjoner har et stykke å gå. For at integrering gjennom frivillige organisasjoner skal fungere optimalt må organisasjonene bevisstgjøres på hvem de inviterer med som medlemmer og tillitsvalgte.
– Vanligvis snakker man om at skoler og andre institusjoner har ansvaret for integrering, men frivillige foreninger må innse at de også spiller en viktig rolle, sier Lydersen.
Da blir det viktig å bevisstgjøre seg selv i hvem man spør om å delta.
Tar grep om integreringen
Vaffelkaker
– Mange har inntrykket av innvandrere som en byrde og ikke den ressursen de faktisk kan bli. Innvandrere blir en gruppe man skal være snille mot og legge til rette for, men man kan ikke snakke om ordentlig integrering før man står og steiker vaffelkaker sammen, fortsetter Lydersen.
Det med å se ressursene man kanskje har rett foran nesen er et sentralt poeng for Aure og Lydersen.
– Man må kvitte seg med ideen om at innvandrere først og fremst trenger vår hjelp, men det kan jo tenkes at somalieren man kvier seg for å spørre om å delta i idrettslaget fordi man frykter kulturelle misforståelser, har vært toppidrettsutøver eller trener i hjemlandet, sier Aure.
De to mener imidlertid ikke at man kvier seg for å spørre av ondskap.
– Dette er ikke nødvendigvis snakk om å ekskludere noen, man tenker bare ikke over hvem man spør og inviterer og hvem man ikke inviterer. Å invitere noen handler om tillit og se noen. Hvem ser vi?, spør Aure.
Ifølge Lydersen er et foreløpig resultat av forskningsarbeidet at foreninger som er villige til å endre på strukturene sine, også i større grad får rekruttert nye medlemmer både blant ungdom, tilflyttere og innvandrere.
– Man omtaler jo frivillige foreninger som limet i samfunnet, men vårt inntrykk er at de enn så lenge limer noen, men ikke alle, sier Aure.
Flyktninger på anbud?