Dagens hovedbilde, som er trykt flere ganger, gir bare så vidt inntrykk av det forferdelige kaoset som rådet denne søndagsmorgenen da britiske bombefly overrasket tyskerne fullstendig. Uten luftmotstand fikk britene slippe alle sine bomber som førte til at «Tirpitz» kantret og ble satt ut av spill en gang for alle. Det utspant seg et menneskelig drama uten sidestykke på våre breddegrader og som førte til at 971 tyske soldater omkom i løpet av kort tid.
Les mer: Arild Hausbergs sterke møte med en Tirpitz-overlevende
Gudenes posisjon
Klokken 02.59 natt til 12. november 1944 tok 32 bombefly av typen Lancaster av fra Lossiemouth flyplass i Skottland. De hadde til sammen 29 kjempebomber om bord som alle var beregnet på «Tirpitz». Alle flyene samlet seg over Torneträsk i Nord-Sverige like før klokken ni, og i 12.000 fots høyde satte de kursen mot Håkøya og «Tirpitz».
Oberstløytnant J.B. Tait, som ledet angrepet, beskrev innflygingen mot «Tirpitz» på følgende måte:
«Det var som å se ned fra gudenes posisjon i en opera av Wagner – ned på scenen hvor en edderkopp lå i sitt grønne nett, alt sammen omgitt av flammene fra soloppgangen. Ikke en sky, ikke noe røykteppe, der lå «Tirpitz» naken under våre presisjonssikter.
Først syntes edderkoppen der nede å sove. Så brøt hun trolldommen med en salve. Fra for til akter sprutet hun gnister. Skyer av kruttrøyk steg og forsvant. Jeg åpnet bombedørene og skjøv kontrollen fram mot høyere turtall. Bombesiktet var på målet.»
Les mer : Slik skal senkingen av Tirpitz markeres
Klokka var 09.41 da de første bombene falt. Bare i løpet av sekunder «regnet» det bomber fra himmelen. Og noen traff målet. En bombe slo igjennom panserdekket midtskips og eksploderte i et av kjelerommene. Bomben flerret opp skroget fra kjølen til dekket. Sjøvannet strømmet inn og fylte flere rom. Britene fikk inn til sammen tre fulltreffere og flere nestentreff på «Tirpitz», som kantret klokken 09.52.
Hilfe! Mutter!!
Hjerteskjærende rop fra unge tyske soldater runget ut over sjøen denne søndagsmorgenen. «Hilfe! Mutter!!» Ropene på mamma og på hjelp fra unge soldater som opplevde sitt livs mareritt fortalte om et menneskelig drama som mangler sidestykke på våre breddegrader. Det var 1.859 gaster og offiserer om bord, og i løpet av noen minutter omkom altså 971 mann.
På Håkøya bodde Thordis Ryeng på en gård ikke så langt unna der Tirpitz lå til ankers. Historikeren Gunnar Pedersen, som skrev byens krigshistorie i historieverket «Tromsø gjennom 10.000 år» til Tromsøs 200-årsjubileum i 1994, gjenga Ryengs opplevelser ordrett:
«Jeg kikket ut av vinduet i det «Tirpitz» avfyrte den første skuddsalven. Jeg kunne da se flyene nærme seg over fjellene, så jeg åpnet vinduene og dørene før jeg forlot huset og søkte tilflukt i fjøset mens bombingen pågikk. Kyrne la seg ned på båsen, og fjøsveggen beveget seg som et skip i storm. Da bevegelsene stoppet, gikk vi ut for å se hva som hadde skjedd. Til å begynne med kunne vi ikke se noe annet enn røyk, men vi hørte
skrik og rop fra mennesker i den ytterste nød. To ord ble stadig gjentatt: Mor og hjelp!
Les mer: Skriver bok om sjømennene på Tirpitz
Skipet var dekket med røyk, og vannet så ut som det brant, og i dette infernoet lå det menn og svømte. Ettersom røyken lettet og vi kunne se bedre, fikk vi øye på flere småbåter. Plutselig oppdaget vi «Tirpitz» liggende med bunnen pekende opp mot himmelen. Den så ut som ei øy av sølv!» Fortalte Thordis Ryeng.
Innesperret
806 av mannskapet på «Tirpitz» reddet seg ved å svømme til land. Noen ble reddet fra kjølen eller fra bøyene til torpedonettet som lå rundt slagskipet. I tillegg overlevde 82 menn som ble reddet ut gjennom hull som ble skjært ut i bunnen av skroget.
Det var med andre ord et drama uten sidestykke som utspant seg ved Håkøya i dag for 70 år siden. Et drama med så mye menneskelig lidelse som verken før eller senere har utspilt seg i Tromsø.