Nei til EU har i flere dager til ende feiret 20-årsjubileet for folkeavstemningen i 1994, da ”folket sa nei” med en overvekt på 127.000 stemmer. En avstemning nå ville ha gitt helt andre tall, ferske målinger varter opp med en nei-overvekt på 70–80 prosent når vet ikke-gruppen holdes utenfor. Men som et innebygd paradoks: jo mer overveldende oppslutning, dess mindre mobiliserende kraft i appeller om å ”forsvare seieren”. 1990-tallets ja-partier, Ap og Høyre, har åpenbart intet ønske om omkamp. Og Nei-ledelsen satser nå på en omkamp om EØS-avtalen, noe som har kommet klart til uttrykk under 20-årsfeiringen.

Men her blir det langt fra noe paradeløp i stil med EU-målingene. Under jubileumskonferansen fastslo en sentral EU-motstander, tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik at EØS-avtalen var avgjørende for nei-seieren i 1994 og at avtalen har tjent Norges interesser på en god måte siden. Han har i hovedsak rett på begge punkter. Og trolig finner han fortsatt støtte for sin analyse hos den delen av nei-bevegelsen som den gang sa ja til EØS, i første rekke innen Ap og i hans eget KrF. Bare to partier har et programfestet ”dobbelt-nei”, Sp og et SV med stadig mer marginal oppslutning.

En mobilisering mot EØS, hvor det mer enn skimtes et krav om folkeavstemning, vil imidlertid kreve et aktivt forsvar for det som gjerne kan kalles det brede kompromisset fra 1994. Ikke fordi avtalen er ideell. Å måtte innføre en rekke forordninger og pålegg uten selv å være med i beslutningsprosessen, gir per definisjon et demokratisk underskudd. Et forsvar blir nødvendig fordi avtalen er det eneste realistiske alternativ til EU-medlemskap.

Det utredes, og kan lages flere utredninger, om bilaterale avtaler for å sikre Norge flere fordeler og færre forpliktelser. Men dette er, forsiktig sagt, neppe blant de prosjekter EU har tenkt å prioritere overfor formannen i Europas rikmannsklubb, for å speilvende et slagord fra ’94. Men Nei til EU risikerer for sin del å forskreve seg når man skal bevare enheten og samtidig fronte EØS-kampen, slik avtroppende nei-general Heming Olaussen har understreket ved jubileumsfeiringen. Den nye ledertrioen, som ble valgt på helgens årsmøte, består av tre profilerte EØS-motstandere.

Nei til EU risikerer å forskreve seg når man skal bevare enheten og samtidig fronte EØS-kampen.